Down Under

Hei igjen!

Har lovet at det ikke skal ga sa lenge mellom hver oppdatering, sa da er det vel pa tide a fortelle om var siste tid her i Australia. Etter at Signe dro til Brisbane for a mote Anders ble Jonas og jeg igjen i Byron Bay med resten av gjengen fra Mojosurf. De neste dagene var fylt med oseposende regn, sa Stina, Magnus, Jonas og jeg fant ut at det var like greit a slappe av et par dager med bl.a taco, film og bordtennis. Digg. Siste dagen i Byron Bay matte jo selvsagt feires (som med alle andre steder vi har kommet til og dratt fra). Sa da hele Mojo gjengen fortsatt var igjen i byen, skal det sies at det ble en verdig avslutning pa kurset som hadde gjort oss alle sa gode til a surfe.




Etter litt fest og moro og masse regn, bestemte Jonas og jeg oss for at na ma det skje noe mer. Dermed hoppet vi pa neste buss nordover til Noosa Heads. Lite og koselig sted, men det stoppet med det. Til tross for regnet provde vi oss pa en aldeles sa liten gatur i Noosas nasjonalpark pa jakt etter koalaer. Det endte med jord og mokk oppover beina, vate klar (paraplyene vi kjopte var ikke av det beste slaget) og ingen koalaer eller lignende dyr og krysse av for pa listen. Skulle vi faktisk forlate Australia uten a ha sett den beromte koalaen? Siste dagen har na kommet og svaret er trist, men sant; jepp. Signe var heldig og fikk holde en nar hun var i zooen med Anders, sa vi for noye oss med at en av oss har sett det i det minste.





Etter Noosa dro Jonas og jeg videre nordover igjen til den beromte Fraser Island. Nydelig sandoy med regnskog, hvite strender, skipsvrak, coffee rocks, coloured sands og sultne dingoer. Desperate etter a fa med oss det viktigste lop vi ut av bussen og ut i regnvaret for a dokumentere at vi hadde vart der. Alt i alt var det egentlig en kjempetur og vi var bare veldig glade for at det hadde skjedd noe annerledes i hverdagen igjen. Varet har sa ufattelig mye a si, og vi skjonner na hvor bortskjemte vi har vart siden vi kom til asia og frem til de siste ukene. Litt regn kan vi tale nar dere hjemme sliter med kuldegrader og metervis med sno.

Etter Fraser Island gjensto det en uke av Australia. Vi hadde lenge pratet om a leie en campervan, sa vi bestemte oss for a dra tilbake til Brisbane og mote Signe og dra dit veien forte oss derfra. Camper vanen ble leid; en limegronn, sot liten sak med skiboks pa taket til a sove i. Litt smanervose for venstrekjoring og ingen plass til a provekjore pa gjorde at vi matte innta Brisbane sentrum uten noen videre forklaring. Dette gar bra, tenkte vi. Alt er jo bare omvendt fra Norge. Etter litt tilfeldig kjoring kom vi oss ut pa hovedveien og bestemte oss for a kjore innlandet sorover og ned til hovedsataden Canberra.

Alle tre ble utfordret med det nye kjøremønsteret og alle tre presterte å kjøre på feil side av veien. Jonas ble lettere irritert da han ikke skjønte hvorfor bilen som kom i mot han ikke holdt seg pa sin side av veien. Heldigvis endte alt bra og vi ble alle riktig sa flinke til a kjore de 265 milene vi na har tilbakelagt. På vei nordover igjen fikk vi besøk av Ida som vi sist hadde sett på Koh Phagnan. Slagordet til Jucy camper vans er at "this choppa is perfect for 2, great for three and a party for 4". Kunne ikke unngå å skape en fest siden vi na var blitt 4 personer. Så da vi kom tilbake til kjente omgivelser i Byron Bay var alt som det hadde vært to uker tidligere. Stoor fest og masse god stemning. Vi ville også innom Surfers Paradise som var siste check point på lista før slutten.


Dagen etter ble bilen levert tilbake i Brisbane og vi var klare for a slappe av siste natten pa et hostel. Vi planla a dra pa kino og gikk for a sjekke dagens program. Ingenting falt i smak, sa vi fant ut at vi kunne bruke kinopengene pa litt gyllen forfriskning i stedet. Det hele endte med en lite planlagt tur pa byen og en litt slapp gjeng her vi sitter pa flyplassen et halvt dogn senere. Flyet vart er kansellert pga en liten cyklon som raver over Fiji for oyeblikket. Alt vi kan gjore er a vente til i morgen for a se om det har bedret seg. Heldiggvis har flyplassen sofaer sa vi far sovet oss billig gjennom natten.


God natt og sov godt, hilsen flyplassvandrerne

Nytt land, nye moglegheiter

Vi er no i Australia, og mykje har skjedd sidan førre blogginnlegg, som vart skrive på Koh Phi Phi. Vi har tatt nattoget ein gong til, vore på helgemarknad i Bangkok og hamstra billige Thaivarer, sendt pakke nummer to heim (med billige Thaivarer), tatt feil av flydato og –dag (men funne ut av det før det vart for seint) og kvitta oss med dei siste ”Baht-sa” på flyplassen før take off til Sydney, Australia.

Vi ankom Sydney tidleg på morgonen, måndag 22.februar. Etter mykje om og men i sikkerhetskontrollen (skoa mine måtte desinfiserast, det eksotiske krydderet mitt frå Thailand måtte kastast og Jonas hadde gløymt å skrive ”Haarsaker” på visumet sitt) kom vi oss endelig ut av flyplassen. Første reaksjon: Prissjokk. Etter halvannan månad i Søraust-Asia svei det i lommeboka allereie etter å ha kjøpt billett til flytoget. Det skulle ta nokre dagar før vi vende oss av med å tenke ”What?!?!” kvar gong vi fekk høyre prisen på noko. Vi tok altså flytoget eit stykke og bytta til buss for å komme oss til Coogee Beach, der vi skulle få bu hos Øyvind, Liri, Rikard, Thomas og Gjermund, klassekompisar av meg som er på utveksling på University of New South Wales. Den første av to dagar i Sydney gjekk med til ein varm, men nydelig gåtur frå Coogee til Bondi Beach, nokre timar på stranda, få med seg operahuset og Harbour Bridge og ein aldri så liten fest på kvelden. Dagen etter dro vi først på Aqarium og så på kino. "Avatar" på verdas største IMAX. Lerretet var minst fem gongar så stort som bygdekinoen i Eid, og filmen var fantastisk, ikkje minst fordi den var i 3D. Jonas hadde sett Avatar to gongar før og vart i staden for med Thomas og Gjermund på stand up show.

Tidleg neste dag bar det til ”Wake up Hostel”, kor den fem dagar lange surfeturen vår med Mojosurf skulle starte. Vi vart pakka inn i ein fancy buss med aircon og filmvisning og satt der i 6-7 timar før vi kom til den første surfecampen, Cresent Head. Vi var overraskande mange skandinavar i forhold til andre nasjonalitetar gruppa, blant andre to nordmenn i tillegg til oss, Stina og Magnus (aka. Mangus), som vi hang mykje med resten av surfeturen. Første surfetime fann stad same dag, og stemninga var både spent og litt nervøs då vi vassa utover mot skremmande store bølger i heildekkande våtdrakter og høg solfaktor på hender, føtter og ansikt og svære nybegynnarbrett under arma. Vi hadde på førehand fått eit sikkerheitskurs der vi lærte om wipe outs, nose dives, rips, currents og det som verre er, og alle som ein gjekk på land etter første time med magar som skvulpa av svelgt saltvatn, raude auge, uregjerlig hår og mørbanka musklar.

Neste dag sto vi opp klokka 7 for å vere klar til ny surfetime klokka 8. No var musklane stivna ordentlig sidan dagen før, og det var like før vi måtte hjelpe kvarandre med å kle på oss. Nye wipe outs og nose dives sto for tur, og vi var litt nervøse denne dagen òg. Ein kan trygt seie at surfing er ekstremt slitsamt, og etter to timar i vatnet var vi ganske utkjørte. Litt avslapning og lunch kom godt med før vi kjempa oss ned i tronge og fuktige våtdrakter til neste økt i vatnet klokka to. Etter morgentimen hadde fleire av oss opparbeida oss såre handbakar og fingertuppar som vart smurt med vaselin og surra med duct tape før vi fryktlause (i alle fall i forhold til dagen i forveien) vassa ut i bølgene for siste gong ved Cresent Head. I løpet av denne timen fekk Anne Beate eit fint kutt ved naserota i nærkamp med finnen på brettet til ein medsurfar i ein wipe out, og hadde med dette sin første synlige surfeskade. Tøft. Og jammen fikk eg bruk for førstehjelpsutstyret eg har drassa på heile turen òg. ”Hurra!” Når vi lata att auga den kvelden såg vi skummande bølger som tårna seg opp foran oss til vi sovna.

Tidlig neste dag gjekk turen vidare til Arrawarra, eller SpotX som det blir kalla. Det vart ein ettermiddagstime same dagen, time nummer 4. 8 timar i vatnet, altså. Nye instruktørar, brett og ein annan type bølger. Og regn, forresten, utan at det eigentleg spelte nokon rolle. SpotX-campen var ein del større enn Cresent Head, kor vi berre var éin surfegruppe. Maten var fantastisk, og campen låg rett ved stranda.
Nest siste dagen vart vi vekt klokka 6 for å ete frukost og gjere oss klare for surfing klokka 7. Tidlig! Det var framleis ikkje heilt lyst ute, og regnet pøste ned. Slett ikkje freistande å krype ned i våtdraktane i det heile tatt, eigentleg. Dørstokkmila var ganske lang. Men det er rart kva ein gløymer straks ein står med vatn til livet og kjempar seg utover mot større bølgjer for å få lengst mogleg tur innover igjen:)

Etter to surfetimar og middag tok vi med oss nokre øl ned på stranda for å nyte den siste kvelden vår med gjengen. Vi skulle ikkje surfe før 9:30 (hurra!:p) neste morgen, og trengte derfor ikkje å legge oss like tidlig som dagane i forveien. Det var koselig stemning og litt klimpring på gitar i lyset frå en nesten full måne. En kjempefin kveld, heilt til fire veldig alvorlige gutar frå Mojo Crew kom med rask gange mot oss og fortalte om at det var en tsunami på vei. Vi fekk beskjed om at det hadde vore eit jordskjelv på 8,8 på Richters skala i Chile som sannsynligvis ville føre til ein flodbølge som skulle nå SpotX klokka 8 morgenen etter. Et ganske uverkelegg øyeblikk! Pulsen steig ganske bra, då, ja. Vi kom oss ganske kjapt av stranda og pakka sekkane våre for å vere klare til å dra. Mojo-bussane sto klare for å kjøre oss vekk frå strandlinja dersom det skulle bli nødvendig. Alle ringte heim for å fortelle om tsunamivarselen og at alt var under kontroll på campen. Sjøl om vi visste at crew-et hadde kontroll over situasjonen var det likevel ganske spesiell stemning på campen resten av kvelden. Vi gikk og la oss etter å ha sjekka nyheitene på internett og konstatert at skjelvet såg ganske alvorlig ut.

Då vi vakna igjen på morgonen var vi litt spente på korleis det hadde gått med tsunamien. I og med at vi ikkje hadde blitt vekt i løpet av natta av at vi måtte evakuere visste vi at det ikkje var krise, men likevel. Det einaste som hadde skjedd var at vatnet hadde stige 20 cm. Nesten for godt til å vere sant, i forhold til kor stort skjelvet var og spesielt i forhold til krisestemninga kvelden før. Surfetimane vart likevel avlyste og vi reiste vidare til Byron Bay tidlegare enn planlagt. Eg skulle til Brisbane for å vere med kjæresten min som kom til Australia ei veke på ”besøk” til meg, men eg fekk eitt par timar i Byron Bay før bussen gjekk vidare til Brisbane. Eg fekk sitte på med Mojo-bussen som likevel skulle dit gratis, og var superfornøgd med det, ettersom det er ganske dyrt å reise her i landet. Enda gladare vart eg då eg såg at bussen stoppa rett utanfor hotellet eg og Anders skulle bo på, sånn at eg berre kunne gå rett over vegen og sjekke inn. Eg kom inn på rommet og konstaterte at det var eit kjempefint rom, pakka ut frå sekken, satte på ein klesvask og sovna på sofaen.