(på en stund)
Brasil er siste stopp på vår store reise og her har vi no vore i tre veker. I dag er dagen for vår siste flyreise. Det er med veldig blanda følelser vi sitter her og snakker om korleis det blir å komme heim. Det er ingen tvil om at vi gleder oss til å møte alle våre kjente og kjære heime, men livet på loffen er ganske problemfritt og deilig, så det å komme heim til jobb og/eller skule ser vi på med delte meiningar.
De første tre dagane i Brasil tilbrakte vi i Sao Paulo, som vi alle er skjønt einige om at er ein drittby som ikkje fortjener besøk. Det mest konstruktive vi gjorde der var å vaske klede og gå på kino. Jonas hadde lenge sett fram mot premieren av Iron Man 2. Sidan vi var i eit portugisisktalande land med sans for dubbing trippelsjekka vi at filmen var med engelsk tale før vi kjøpte billettar til "Homem do ferro 2". Heldigvis fekk vi ingen overraskingar på den fronten. Det var berre litt vanskelig å skjønne det som vart sagt på fransk og russisk osv når det kun vart teksta på portugisisk.
Vi tok buss til ein koseleg liten by langs kysten mellom Sao Paulo og Rio de Janeiro kor eg var i fjor og storkoste meg. i Paraty var planen å slappe mest mogleg av og tilbringe flest mogleg timar på stranda. Alt gjekk etter planen. Vi vart A-mennnesker for ei vekes tid og kjøpte sololje med lav faktor for å få fortgang i sakene.
Siste destinasjon var Rio de Janeiro, og vi hadde samme plan for opphaldet i Rio som for dagane i Paraty; avslapning og sol. Det første har vi ikkje hatt store problem med, men sola har ikkje vore heilt på vår side. 3 heile dagar i sola av 13 dagar i Rio var ikkje heilt det vi var ute etter. Men misforstå meg rett, vi har storkost oss likevel. Veret er tross alt ikkje alt her i livet:) Dei siste 12 dagane i Rio har vi delt med norske Stina og Magnus som vi var på Mojosurf i Australia med, og svenske Hanna som var i gruppa vår på Inca Trail. Vi har hatt det kjempekjekt sammen og magemusklene har gjennomgått mang en latterkrampe.
Vi har alle sammen vore litt lei av sightseeing i og med at det har blitt mykje av det i løpet av turen, så vi har rett og slett vore late i Rio de Janeiro. Eit lite samandrag:
- Fotballkamp på Maracana mellom Sao Paulo og Flamengo
- Shopping på Copacabana og Ipanema, samt Rio Sul
- Shopping på Hippie Fair
- Fest hos en brasiliansk riking som har en greie for skandinaviske folk han møter på stranda. Sjukt stor toppleilighet med utsikt mot lagunen og Jesus-statuen. Tilsynelatende ingen venner, derav opp-plukking av tilfeldige blonde mennesker på stranda.
- 17. maifeiring med god middag, koselige venner og sjampis til dessert
- McFlurry Mini Bis i store mengder
Nå er det et kvarter til vår siste utsjekk og vi er glade for at dette er siste gangen vi trenger å pakke sekken. For denne gang iallefall:)
torsdag 20. mai 2010
onsdag 5. mai 2010
Inka Trail til Machu Picchu
Fra USAs glitrende og massive kultur entret vi Perus hovedstad Lima med onske om forandring. Forandring i den forstand at casinoer, bilkjoring og sene natterstimer na skulle byttes ut med tidlige morgener, gaturer i fjell og daler og ikke minst en litt organisert hverdag hvor det meste var tilrettelagt pa forhand. Perfekt blanding av a gjore noe a ikke gjore noe.
Og forandring ble det.
Vi fikk beskjed om a pakke om sekkene vare og stappe 4 kg av det mest nodvendige i en sakalt "daffelbag". Ca 10 minutter for avreise ble disse 4 kgene omgjort til 3 kg, noe som skapte stor fortvilelse blant visse i gruppen. Arsaken til dette var at portorene som skulle bare disse bagene ikke kunne bare mer enn 6 kg fra hver person. Sa da sovepose og liggeunderlag veide tilsammen 3 kg var det bare a fjerne utstyr. Senere fant vi ogsa ut at hver av disse portorene barte tilsammen 25 kg pa ryggen under hele Inka trailen. Sjuke supermennesker.
For jeg gar videre ma jeg bare avklare noen korte fakta:
- Inka Trailen strekker seg over 4 dager (varierer fra hvilen tur man er med pa) og ender opp pa Machu Picchu tidlig om morgenen den siste dagen.
- Hoyeste punkt pa turen ligger ca 4200 moh.
- I gjennomsnitt gar man ca. 8 timer per dag, inkludert lunsjpause og andre smastopp.
- Portorer (Porters) barer alt av utstyr. Dette inkluderer mat, drikke, telt, kopper og glass og alt annet kjokkenutstyr i tillegg til vare 6kg tunge daffelbagerbager.
- Alt man barer selv er sin egen "daypack" med vann, solbriller, myggspray, caps osv. Det mest nodvendige med andre ord.
Dag 1 - Den enkle dagen
Jepp, en god og rolig start pa turen med utrolig vakker utsikt, mange lokale helter i veikanten som solgte veske av diverse slag, samt relativt flat eller grei stigning i terrenget. Portorene (i alt 20 pers.) med hver sine 25 kg lop forbi oss som om de hadde fanden i helene. Helt utrolig a se pa. Vel fremme hadde de satt opp telt vi skulle spise i og laget mat og dekket pa bordene (med duk og det hele) og jammen hadde de ikke poppet popcorn til oss ogsa. I tillegg hadde de blast opp madrassene vare og satt frem et fat med varmt vann til hver av oss slik at vi kunne vaske ansiktet eller ta et fotbad om vi ville det. Den slags luksus var ikke forventet.
Dag 2 - Den toffeste dagen
I forkant av denne dagen var alt vi fikk hore at de som ikke klarte denne dagen ville ikke klare turen i det hele tatt. Litt sann vinn eller forsvinn pa en mate. Kom du deg gjennom denne dagen var det ingen vei tilbake, da matte man fullfore. Greit nok. Vi hadde da ingen planer om a gi oss. Dag 1 var jo sapass grei. Likevel var vi utrolig nervose da vi vaknet opp 05.30 dag 2 like for solen sendte sine straler over fjelltoppene. Vi ble mott i teltapningen med varmt vannbad (igjen), te og en egen portor som stod klar med torkepapir. Skulle ikke vi liksom vare pa fjelltur!? Nar sant skal sies har vi tenkt mange ganger i lopet av turen pa denne dagen da vi skulle ga langt og lenge i fjellet. Trening av ymse slag har blitt nevnt, men det har vart mye snakk og lite forberedelser. Jeg kan nevne bl.a: "Vi skal ikke ta oss en joggetur a? Vi skal jo tross alt ga inka trail om noen mnd.." og "Hva hvis vi tar 20 armhevninger i tillegg til a ga opp og ned trappetrinn hver kveld for vi legger oss.. Da blir vi skikkelig i form til Machu Picchu". Ikke noe av dette ble gjennomfort sa man kan tryg si at formen ikke var pa topp hos de tre vikingene fra nord.
Dagen startet med bratt stigning og fortsatte med bratt stigning. Ingen kjare mor her, nei. Vi ble fortalt at det a ga i sikk-sakk opp bakkene ville ta av litt for belastningen i beina, sa det var det vi gjorde. Da vi stoppet for lunsj kunne vi se toppen av fjellet som la pa 4200 m.o.h. Langt det borte (og oppe i hoyden) virket utrolig langt unna. Da var det bare a gi det man hadde! Sjukt mange andre grupper gikk inka trailen pa samme tidspunkt, sa vi passerte og ble passert av alt fra skandinaver til indere til gamle damer i 60-ara.
Utsikten pa toppen var helt ubeskrivelig, derfor skal jeg legge ut bilder sa fort jeg kommer pa dataen til Signe (der er alle bildene). Selv om vi hadde nadd toppen og var superglade for at det verste var over, hadde vi likevel 2 timer til med straka vegen nedover. Vi fant fort ut at det var mye lettere a lope nedover steintrappene da dette ikke ga like mye syre i beina som hvis man skulle gatt sakte. Litt risky business, men det gikk da heldigvis bra med alle mann. Klokka 14.00 pa dagen var vi allerede fremme. Da hadde vi gatt siden klokka 06.00 og alle mann alle var klare for en liten "afternoon nap". Til middag fikk vi suppe til forrett, kyllig til hovedrett og jammen hadde ikke kokken bakt en kake til dessert. Midt oppe pa fjellet fikk vi blotkake!
Om nettene kunne det fort bli svart fa varmegrader, sa vi fant ut at vi skulle rullere pa hvem som fikk ligge i midten inne i tremannsteltet vart. Denne natten var det Signe sin tur, som hadde den varmeste natten pa lenge. Godt vi har hverandre!
Dagen startet med bratt stigning og fortsatte med bratt stigning. Ingen kjare mor her, nei. Vi ble fortalt at det a ga i sikk-sakk opp bakkene ville ta av litt for belastningen i beina, sa det var det vi gjorde. Da vi stoppet for lunsj kunne vi se toppen av fjellet som la pa 4200 m.o.h. Langt det borte (og oppe i hoyden) virket utrolig langt unna. Da var det bare a gi det man hadde! Sjukt mange andre grupper gikk inka trailen pa samme tidspunkt, sa vi passerte og ble passert av alt fra skandinaver til indere til gamle damer i 60-ara.
Utsikten pa toppen var helt ubeskrivelig, derfor skal jeg legge ut bilder sa fort jeg kommer pa dataen til Signe (der er alle bildene). Selv om vi hadde nadd toppen og var superglade for at det verste var over, hadde vi likevel 2 timer til med straka vegen nedover. Vi fant fort ut at det var mye lettere a lope nedover steintrappene da dette ikke ga like mye syre i beina som hvis man skulle gatt sakte. Litt risky business, men det gikk da heldigvis bra med alle mann. Klokka 14.00 pa dagen var vi allerede fremme. Da hadde vi gatt siden klokka 06.00 og alle mann alle var klare for en liten "afternoon nap". Til middag fikk vi suppe til forrett, kyllig til hovedrett og jammen hadde ikke kokken bakt en kake til dessert. Midt oppe pa fjellet fikk vi blotkake!
Om nettene kunne det fort bli svart fa varmegrader, sa vi fant ut at vi skulle rullere pa hvem som fikk ligge i midten inne i tremannsteltet vart. Denne natten var det Signe sin tur, som hadde den varmeste natten pa lenge. Godt vi har hverandre!
Dag 3 - Den lengste dagen
16 km med 3 pass som skulle krysses. Denne dagen var fylt med flere stopp pa ulike inka-ruiner og et ellers ganske lett terreng som gjorde at det var fantastisk a ga bortover og nyte utsikten uten a vare sa sliten. Vi tre, pluss en handfull til tok en ekstra tur til en annen inka-ruin for vi dro tilbake til campen. Den siste campen var utstyrt med strom, dusjer, ol og masse andre mennesker. Middagen i dag bestod av suppe til forrett, kylling og pommes frites til hovedrett og gele (!) til dessert. Etter middag hadde vi "avslutningsseremoni" hvor vi sa noen ord og delte ut litt tips til knisende portorer som ville ha klem av alle jentene.Dag 4 - Machu Picchu
Stod opp rundt klokka 04.00 og spiste og pakket sekkene. Spenningen la i luften om hva vi skulle fa se denne dagen. Det var ogsa mer som la i luften denne dagen. Regn. Oseposende regn. Frem med ponchoen og lommelykta, ikke noe verre enn det. Etter litt trasking i morket sluttet det a regne og vi kunne traske de 6 km i taake i stedet. Vi kom frem til siste stopp for Machu Picchu hvor vi kunne se ned pa selve ruinene. Det vil si dersom det ikke var skyer over alt. Den siste halvtimen helt frem gikk som en lek for de stole beina, og hapet om en skyfri dag la i alle sine tanker. Vel nede ble vi nok en gang skuffet. Var assistentguide hadde gatt turen rundt 20 ganger og hadde aldri opplevd a ikke se Machu Picchu fra det beromte postkortstedet i na befant oss pa. Men sa, som et under fra himmelen, lettet taka litt etter litt og vi kunne skimte konturene av ruinene. Etter fem minutter var all take borte og Machu Picchu la foran oss - mer mektig enn vi hadde forestilt oss! For et fantastisk syn!De neste timene ble vi guidet rundt og fikk innsyn i den gamle byens historie. Deretter kunne vi lope rundt og ta egne bilder. Slitne og stole bar det ned til sentrum for en siste avskjedsmiddag med gruppa. Sa tok vi tog og buss tilbake i Cusco hvor alle gikk direkte til sengs uten avskjed til de i gruppa som ikke skulle med til Amazonas.
Inka Trail og Machu Picchu skrives inn i boka som et av de storste hoydepunktene hittil pa turen! Anbefales til alle!! Det finnes ingen aldersgrense - og sa lenge du ikke har problemer med hjertet vil man klare turen omtrent uansett form! God tur til alle dere som velger a dra. Husk a ta med solkrem!
torsdag 29. april 2010
Smaatt og godt fra USA
Litt smatterier fra USA som jeg kom pa i farten. Siste nytt fra Peru kommer snart ogsa :D
* Utsagnet om at folk i USA er feite stemmer pa en sakalt p. Det er virkelig ingen overdrivelse nar man sier at 8 av 10 personer man gar forbi er overvektige. Vi har bilder til bevis.
* Maten i USA er sjukt billig. Det vil si; dersom du spiser pa Mc Donalds, Burger King eller lignende. Pa McDonals far du f.eks frokost til $1. Punkt 1 ble ikke sa overraskende likevel.
* Vi har fatt skikkelig dilla pa Taco Bell. Konkurrenten til de ovennevnte kjedene og vares definitive favoritt. Hvorfor dette ikke finnes i Norge er et uforstaelig spm vi ikke har klart a finne svaret pa enda. Noen som vet?
* Vi har tilbakelagt litt i overkant av 400 mil pa ostsiden av USA i lopet av tiden var her. Dette tilsvarer det samme som en kjapp kjoretur fra Los Angeles til New York.
* Forste dagen var i Los Angeles var Jonas bombesikker pa at han sa en kjent Hollywoodskuespiller. Na - mange uker senere - har han fortsatt ikke kommet pa hva den personen heter, hvordan han ser ut eller hvilke filmer han er kjent fra. Signe og jeg tviler pa historiens reliabilitet, men Jonas er fast bestemt pa a lose mysteriet for reisen er over.
* Etter solfylte dager pa Fiji med bading, taning og flaskesvis med solkrem har huden var na begynt a torke inn. Mangel pa sol har vart et faktum etter at vi kom til statene og dermed og vi er alle enige om at den innskrumpne huden som na begynner a ta form ikke er sa attraktivt i en sa ung alder (ja, vi foler oss fortsatt unge til tross for at to av oss har blitt et ar eldre pa tur). Jonas folte dette spesielt skremmende og gikk til innkjop av fuktighetskrem for forste gang i sitt liv. Jeg kan rapportere om gode nyheter, da samtlige er pa vei tilbake til den fantastiske ungdommelige huden vi hadde bare noen fa uker tilbake!
* Vi har tidligere rapportert om var sakalte "sprakcomfused"-het da vi tidvis hadde problemer med a uttykke oss pa riktig sprak eller med riktig grammatikk spesielt i Asia. USA er tydeligvis intet unntak, noe vi fkk bevist en liten fuktig kveld i San Diego. Servitoren pa utestedet spurte Jonas om han ville ha noe mer a drikke pa, hvor Jonas svarte pa ekte norsk-emgelsk at han gjerne ville "wait a little bittle". Om dette var den fornuftige siden av hjernen som snakket eller om han rett og slett ble litt sprakconfused er vi fortsatt litt i tvil om. Signe og jeg fikk oss i hvert fall en god latter.
* Det er sjukt vanskelig a kjope gaver til dere der hjemme. Vanskelig a vite hva dere vil ha, hvor mye det skal koste, hvor stort osv. Derfor bor dere ikke forvente dere all verden nar det kommer til dette punktet. Sann, det lettet noen kilo av skuldrene.
---NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB! --- VIKTIG NYHET---
* Jonas har gatt pa en smell. Da vi kom til Peru ble vi kjent med et par fra Sverige som selvfolgelig hadde rull pa rull med snus med seg i bagen. Jonas falt desverre for fristelsen og har na sprukket. 2,5 mnd snusfri ble feiret med en snus da vi nadde toppen av fjellet under Inka Trailen.
Vi har det fortsatt supert, men vi merker at hjemreisen narmer seg med stormskritt..
* Utsagnet om at folk i USA er feite stemmer pa en sakalt p. Det er virkelig ingen overdrivelse nar man sier at 8 av 10 personer man gar forbi er overvektige. Vi har bilder til bevis.
* Maten i USA er sjukt billig. Det vil si; dersom du spiser pa Mc Donalds, Burger King eller lignende. Pa McDonals far du f.eks frokost til $1. Punkt 1 ble ikke sa overraskende likevel.
* Vi har fatt skikkelig dilla pa Taco Bell. Konkurrenten til de ovennevnte kjedene og vares definitive favoritt. Hvorfor dette ikke finnes i Norge er et uforstaelig spm vi ikke har klart a finne svaret pa enda. Noen som vet?
* Vi har tilbakelagt litt i overkant av 400 mil pa ostsiden av USA i lopet av tiden var her. Dette tilsvarer det samme som en kjapp kjoretur fra Los Angeles til New York.
* Forste dagen var i Los Angeles var Jonas bombesikker pa at han sa en kjent Hollywoodskuespiller. Na - mange uker senere - har han fortsatt ikke kommet pa hva den personen heter, hvordan han ser ut eller hvilke filmer han er kjent fra. Signe og jeg tviler pa historiens reliabilitet, men Jonas er fast bestemt pa a lose mysteriet for reisen er over.
* Etter solfylte dager pa Fiji med bading, taning og flaskesvis med solkrem har huden var na begynt a torke inn. Mangel pa sol har vart et faktum etter at vi kom til statene og dermed og vi er alle enige om at den innskrumpne huden som na begynner a ta form ikke er sa attraktivt i en sa ung alder (ja, vi foler oss fortsatt unge til tross for at to av oss har blitt et ar eldre pa tur). Jonas folte dette spesielt skremmende og gikk til innkjop av fuktighetskrem for forste gang i sitt liv. Jeg kan rapportere om gode nyheter, da samtlige er pa vei tilbake til den fantastiske ungdommelige huden vi hadde bare noen fa uker tilbake!
* Vi har tidligere rapportert om var sakalte "sprakcomfused"-het da vi tidvis hadde problemer med a uttykke oss pa riktig sprak eller med riktig grammatikk spesielt i Asia. USA er tydeligvis intet unntak, noe vi fkk bevist en liten fuktig kveld i San Diego. Servitoren pa utestedet spurte Jonas om han ville ha noe mer a drikke pa, hvor Jonas svarte pa ekte norsk-emgelsk at han gjerne ville "wait a little bittle". Om dette var den fornuftige siden av hjernen som snakket eller om han rett og slett ble litt sprakconfused er vi fortsatt litt i tvil om. Signe og jeg fikk oss i hvert fall en god latter.
* Det er sjukt vanskelig a kjope gaver til dere der hjemme. Vanskelig a vite hva dere vil ha, hvor mye det skal koste, hvor stort osv. Derfor bor dere ikke forvente dere all verden nar det kommer til dette punktet. Sann, det lettet noen kilo av skuldrene.
---NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB! --- VIKTIG NYHET---
* Jonas har gatt pa en smell. Da vi kom til Peru ble vi kjent med et par fra Sverige som selvfolgelig hadde rull pa rull med snus med seg i bagen. Jonas falt desverre for fristelsen og har na sprukket. 2,5 mnd snusfri ble feiret med en snus da vi nadde toppen av fjellet under Inka Trailen.
Vi har det fortsatt supert, men vi merker at hjemreisen narmer seg med stormskritt..
lørdag 17. april 2010
From the U to the S to the A
(Sidan vi er i USA og alt her er sabla stort, kjem her eit relativt stort innlegg om tida vi har tilbrakt her.)
Lista er lang over ting vi har gjort sidan vi kom til Statene. Opphaldet vårt her er så godt som over og eg kan trygt seie at vi er meir enn fornøgde med det vi har opplevd her. Vi har vore innom tre statar (California, Nevada og Arizona) og kvar dag har blitt utnytta til det fulle. Vi begynte kalaset i Los Angeles, nærmare bestemt i Melrose Avenue i West Hollywood. Der budde vi på Orbit, eit hostell til ein billig penge med bla gratis stand up, gratis øl og gratis internett. Vi brukte første dagen, mandag 29. mars, til å dra på ein aldri så liten tur til Santa Monica med vår kjære Chrysler Cruiser for å treffe bergenseren Henrik som vi vart kjent med på Fiji og få med oss den obligatoriske piren og shoppe litt. Anne Beate trengte nytt kamera nok ein gong og endte etter en stund opp med eitt som kosta litt meir enn planlagt, men samtidig satte det gamle kameraet hennar i eit veldig dårlig lys. Vi er alle veldig fornøgde med dét:)
Universal Studios sto for tur på tirsdag og var kort sagt fantastisk. Vi gjorde alt vi fekk tid til og var der til det stengte pluss litt til. Idét vi gjekk ut frå parkområdet gjekk vi på Alice in Wonderland på kinoen rett utanfor. Jonas duppa av som eit barn fullt av inntrykk etter ein dag med opplevingar, men vi andre klarte å halde oss vakne til vi kom tilbake til hostellet. Onsdag var dagen for Hollywood Boulevard. Minnekorta i kameraa var tømte etter dagen før og spaserskoa var funne fram. Vi gjekk nesten heile Walk of Fame fram og tilbake og var innom Madame Tussauds på vegen, før vi avslutta dagen med ein køyretur i Mulholland Drive i håp om å sjå ein kjendis eller to eller husa deira. Dermed var minnekorta igjen fylt opp. Atter ein bra dag i LA, der altså:)
Etter tre utrulege dagar i LA og omegn, var tida moden for å dra vidare, og adressa til Tine og Christopher i Santa Barbara vart skrive inn på GPS-en med ”Hollywood sign” som viapunkt. Etter å ha trossa fleire ”No access to the Hollywood sign”-skilt kom vi omsider ganske nærme skiltet, men måtte til slutt snu på grunn av litt for mange forbudt- og privat veg-skilt. Vi køyrte i nokre timar på Hwy 1 for å komme oss til Santa Barbara, noko som var ei oppleving i seg sjølv. Hwy 1 går langs kyststripa og byr på fantastisk utsikt og mektig natur. Vi fekk tilbod om å sove på sovesofaen hos Tine og Christopher, som går i klassa mi i Trondheim og er i SB på utveksling, og det gjorde vi med den største glede. Før leggetid kom Ingunn og Andreas innom og vi spiste pizza og prøvde å kverke Gin-en og Rom-en som vi ikkje hadde klart å drikke opp på Fiji. Vi tok ”partybussen” inn til sentrum og følte oss litt gamle, sidan det var sterke tendensar til fjortisfyll blant alle dei andre festglade studentane som var ute. I USA har dei ikkje lov til å drikke før dei er 21 år, og då er jo vi nordmenn allereie rutinerte festarar.
Etter Santa Barbara gjekk turen vidare til San Francisco. Trass i lave temperaturar (i vår målestokk) og tidvis regn fekk vi med oss ein tur med Cable Car, Golden Gate Fortune Cookie Factory, Alcatraz, lanseringa av iPad, Golden Gate Bridge, samt innsida av utallige butikkar på det to dagar lange opphaldet vårt i byen. Etter dette sette vi snuten austover mot Yosemite, ein 1200 kvadratmiles stor nasjonalpark som ligg i innlandet i California. Der tok vi inn på Yosemite Bug, eit ”hostell” litt utanfor sjølve parken. Yosemite Bug baud på fyr i peisen, brettspill og kakao, noko vi sette utruleg stor pris på etter å ha lest eit utall statusoppdateringar frå påskehelga heime. Vi fekk rett og slett litt påfyll av heimekos, noko vi ikkje hadde forventa i det heile tatt. Vi bestemte oss for å smelle til med ein sekstimars topptur til Yosemite Falls påfølgande dag for å gå av oss litt dispensercola og burger og samtidig få med oss parkens finaste tur og utsikt. Dermed gjekk vi til sengs med vekkarklokkene på ”tidleg”. Anne Beate vakna med vondt i halsen og bestemte seg for å droppe turen og prøve å bli frisk etter ei veke med halsvondt. Jonas og eg pakka på oss det vi hadde av varme klede og trilla ut i bilen og håpte at vi ikkje kom til å fryse i hel midt på fjellet. Med ”Trail Lunch” i rumpetasken og vann i camelbacken (G33K) trasket vi avgårde etter en times tid i bil, og etter ti minutter smeltet vi bort og måtte kle av oss to-tre gensarar kvar. Turen var heilt fantastisk nydelig og vi tok ein avsindig stor mengde bilete.
Neste post på programmet var Grand Canyon, men for å ikkje bruke altfor mange timar i bilen valgte vi å ta ein liten tur innom Las Vegas og overnatte der. Meir om det seinare. For å ikkje blakke oss på overnatting ved Grand Canyon sov vi i Flagstaff, ein liten og koselig by halvannan time unna sør for Canyon. Grand Canyon var svært og mektig, og vi var der heile dagen og gjekk rundt på stiar og såg på utsikten. Ein del bilete vart også tatt her, merkeleg nok:)
Tilbake til Vegas. Sjukt! Las Vegas er kort fortalt USA sin leikeplass for vaksne. Hotella ser ut som gigantiske eventyrslott, romerske borgar, eller rett og slett byar, og rett som det er sprutar ei enorm fontene i veiret og du er midt i eit lysshow foran verdas største casino. Vegas har sin eigne versjon av Eiffeltårnet, Venezia og New York. Men alt dette har du kanskje sett på film, så då treng eg ikkje beskrive det nærmare. Vi måtte sjølvsagt putte litt dollar i speleautomatane mens vi var der, og vi la òg igjen litt pengar for øl. Vi dro på ”Lav Vegas Comedy Show” for å få med oss eitt av dei mange showa som vart vist kvar kveld. Vi ante ikkje at vi kom til å ende opp på eit intimshow med rundt ti andre publikumarar og vere nøydde til å sympatile av halvparten av vitsane. Vi hadde det kjekt, vi, men til andre trur eg vi anbefalar å betale litt meir og gå på eitt av showa på The Strip.
Vi bestemte oss for å besøke ein by meir enn vi i utgangspunktet hadde tenkt: San Diego. Trivelig by:) Jonas hadde eit ønske om å gå på base- eller basketballkamp før vi drar frå USA, og vi gjekk derfor på baseballkamp mellom San Diego Padres og Atlanta Braves. Vi fekk vakre SD-Padres-hattar i inngangen, kjøpte i tillegg kvart vårt supporterplagg og satte oss på billigplassane våre då det var to og ein halv omgang (?) igjen av kampen. Idet kampen var ferdig skjønte vi rundt halvparten av reglane. Padres tapte dessverre så det sang, og vi ønsker dei betre lykke neste gong.
No er vi tilbake i LA og lader opp til PERU, som vi reiser til natt til søndag. Vi gler oss veldig! …og så er vi spente på om Machu Picchu har åpna igjen etter uveiret tidlegare i år…
Lista er lang over ting vi har gjort sidan vi kom til Statene. Opphaldet vårt her er så godt som over og eg kan trygt seie at vi er meir enn fornøgde med det vi har opplevd her. Vi har vore innom tre statar (California, Nevada og Arizona) og kvar dag har blitt utnytta til det fulle. Vi begynte kalaset i Los Angeles, nærmare bestemt i Melrose Avenue i West Hollywood. Der budde vi på Orbit, eit hostell til ein billig penge med bla gratis stand up, gratis øl og gratis internett. Vi brukte første dagen, mandag 29. mars, til å dra på ein aldri så liten tur til Santa Monica med vår kjære Chrysler Cruiser for å treffe bergenseren Henrik som vi vart kjent med på Fiji og få med oss den obligatoriske piren og shoppe litt. Anne Beate trengte nytt kamera nok ein gong og endte etter en stund opp med eitt som kosta litt meir enn planlagt, men samtidig satte det gamle kameraet hennar i eit veldig dårlig lys. Vi er alle veldig fornøgde med dét:)
Universal Studios sto for tur på tirsdag og var kort sagt fantastisk. Vi gjorde alt vi fekk tid til og var der til det stengte pluss litt til. Idét vi gjekk ut frå parkområdet gjekk vi på Alice in Wonderland på kinoen rett utanfor. Jonas duppa av som eit barn fullt av inntrykk etter ein dag med opplevingar, men vi andre klarte å halde oss vakne til vi kom tilbake til hostellet. Onsdag var dagen for Hollywood Boulevard. Minnekorta i kameraa var tømte etter dagen før og spaserskoa var funne fram. Vi gjekk nesten heile Walk of Fame fram og tilbake og var innom Madame Tussauds på vegen, før vi avslutta dagen med ein køyretur i Mulholland Drive i håp om å sjå ein kjendis eller to eller husa deira. Dermed var minnekorta igjen fylt opp. Atter ein bra dag i LA, der altså:)
Etter tre utrulege dagar i LA og omegn, var tida moden for å dra vidare, og adressa til Tine og Christopher i Santa Barbara vart skrive inn på GPS-en med ”Hollywood sign” som viapunkt. Etter å ha trossa fleire ”No access to the Hollywood sign”-skilt kom vi omsider ganske nærme skiltet, men måtte til slutt snu på grunn av litt for mange forbudt- og privat veg-skilt. Vi køyrte i nokre timar på Hwy 1 for å komme oss til Santa Barbara, noko som var ei oppleving i seg sjølv. Hwy 1 går langs kyststripa og byr på fantastisk utsikt og mektig natur. Vi fekk tilbod om å sove på sovesofaen hos Tine og Christopher, som går i klassa mi i Trondheim og er i SB på utveksling, og det gjorde vi med den største glede. Før leggetid kom Ingunn og Andreas innom og vi spiste pizza og prøvde å kverke Gin-en og Rom-en som vi ikkje hadde klart å drikke opp på Fiji. Vi tok ”partybussen” inn til sentrum og følte oss litt gamle, sidan det var sterke tendensar til fjortisfyll blant alle dei andre festglade studentane som var ute. I USA har dei ikkje lov til å drikke før dei er 21 år, og då er jo vi nordmenn allereie rutinerte festarar.
Etter Santa Barbara gjekk turen vidare til San Francisco. Trass i lave temperaturar (i vår målestokk) og tidvis regn fekk vi med oss ein tur med Cable Car, Golden Gate Fortune Cookie Factory, Alcatraz, lanseringa av iPad, Golden Gate Bridge, samt innsida av utallige butikkar på det to dagar lange opphaldet vårt i byen. Etter dette sette vi snuten austover mot Yosemite, ein 1200 kvadratmiles stor nasjonalpark som ligg i innlandet i California. Der tok vi inn på Yosemite Bug, eit ”hostell” litt utanfor sjølve parken. Yosemite Bug baud på fyr i peisen, brettspill og kakao, noko vi sette utruleg stor pris på etter å ha lest eit utall statusoppdateringar frå påskehelga heime. Vi fekk rett og slett litt påfyll av heimekos, noko vi ikkje hadde forventa i det heile tatt. Vi bestemte oss for å smelle til med ein sekstimars topptur til Yosemite Falls påfølgande dag for å gå av oss litt dispensercola og burger og samtidig få med oss parkens finaste tur og utsikt. Dermed gjekk vi til sengs med vekkarklokkene på ”tidleg”. Anne Beate vakna med vondt i halsen og bestemte seg for å droppe turen og prøve å bli frisk etter ei veke med halsvondt. Jonas og eg pakka på oss det vi hadde av varme klede og trilla ut i bilen og håpte at vi ikkje kom til å fryse i hel midt på fjellet. Med ”Trail Lunch” i rumpetasken og vann i camelbacken (G33K) trasket vi avgårde etter en times tid i bil, og etter ti minutter smeltet vi bort og måtte kle av oss to-tre gensarar kvar. Turen var heilt fantastisk nydelig og vi tok ein avsindig stor mengde bilete.
Neste post på programmet var Grand Canyon, men for å ikkje bruke altfor mange timar i bilen valgte vi å ta ein liten tur innom Las Vegas og overnatte der. Meir om det seinare. For å ikkje blakke oss på overnatting ved Grand Canyon sov vi i Flagstaff, ein liten og koselig by halvannan time unna sør for Canyon. Grand Canyon var svært og mektig, og vi var der heile dagen og gjekk rundt på stiar og såg på utsikten. Ein del bilete vart også tatt her, merkeleg nok:)
Tilbake til Vegas. Sjukt! Las Vegas er kort fortalt USA sin leikeplass for vaksne. Hotella ser ut som gigantiske eventyrslott, romerske borgar, eller rett og slett byar, og rett som det er sprutar ei enorm fontene i veiret og du er midt i eit lysshow foran verdas største casino. Vegas har sin eigne versjon av Eiffeltårnet, Venezia og New York. Men alt dette har du kanskje sett på film, så då treng eg ikkje beskrive det nærmare. Vi måtte sjølvsagt putte litt dollar i speleautomatane mens vi var der, og vi la òg igjen litt pengar for øl. Vi dro på ”Lav Vegas Comedy Show” for å få med oss eitt av dei mange showa som vart vist kvar kveld. Vi ante ikkje at vi kom til å ende opp på eit intimshow med rundt ti andre publikumarar og vere nøydde til å sympatile av halvparten av vitsane. Vi hadde det kjekt, vi, men til andre trur eg vi anbefalar å betale litt meir og gå på eitt av showa på The Strip.
Vi bestemte oss for å besøke ein by meir enn vi i utgangspunktet hadde tenkt: San Diego. Trivelig by:) Jonas hadde eit ønske om å gå på base- eller basketballkamp før vi drar frå USA, og vi gjekk derfor på baseballkamp mellom San Diego Padres og Atlanta Braves. Vi fekk vakre SD-Padres-hattar i inngangen, kjøpte i tillegg kvart vårt supporterplagg og satte oss på billigplassane våre då det var to og ein halv omgang (?) igjen av kampen. Idet kampen var ferdig skjønte vi rundt halvparten av reglane. Padres tapte dessverre så det sang, og vi ønsker dei betre lykke neste gong.
No er vi tilbake i LA og lader opp til PERU, som vi reiser til natt til søndag. Vi gler oss veldig! …og så er vi spente på om Machu Picchu har åpna igjen etter uveiret tidlegare i år…
lørdag 3. april 2010
Fiji Islands
Etter 3 uker i Australia (2 av dem med regn) var vi klare for sol, sommer og strand paa Fiji. Turen over stillehavet begynte allikevel daarlig; syklonen Tomas hadde sniki seg inn paa den nordlige delen av Fiji. Flere tusen mennesker ble evakuert og flyet vaart fra Brisbane ble selfolgelig kansellert. Paa flyplassen fikk vi egentlig ingen annen beskjed enn aa vente til neste dag. Vi har blitt ganske vant med lengre opphold paa flyplasser, saa 24 timer paa Brisbane Airport gikk ganske fort. Neste stopp var tross alt Fiji.
Paa den lille flyplassen i Nadi, soer paa Fiji ble vi mott med et hoyt "BULA" av en gjeng spillende og syngende Fijianere. Paa Fiji er man veldig glad i musikk, saa ved hver oy vi kom til ble vi mott med 'Bula' og en sang eller to. Det samme skjedde naar vi dro fra oya. "Bula" betyr "livet" og blir brukt naar man blant annet skal si "hei" eller "velkommen". I alt besokte vi 7 oyer paa Fiji, den ene vakrere enn den andre. Noen av øyene og strendene var dratt rett ut av de raaeste postkort.
Forsteinntrykket vaart var at det var utrolig fint paa Fiji. Det andre var at alt og alle var veldig 'laid back' og rolig.
Man blir gjerne det etter litt for mye slaraffenliv på stranda hvor eneste bekymring er om man står i fare for å få ei kokosnøtt i hodet. For det er ikke saa alt for mye aa gjore paa disse oyene. Man har en liten oy med en bar, strand og et volleyballnett. Thats it. Saa for oss ble det mye kortspill, men vi tok oss ogsaa tid til en fest. En av de siste dagene paa Fiji fylte AB 24 aar. Oya het Beachcomber og vi hadde hort et rykte om at oya skulle vaere en av de beste partystedene i verden, bare slaatt av Koh Phangan i Thailand. Vet ikke helt med det, men vi hadde i hvertfall supert alle mann. Ab selv hadde det saa bra at hun ikke merket at sitt ganske saa nye kamera plutselig var borte. Om det var paa grunn av lapdancen hun fikk, eller om hun bare var glad for endelig aa fylle 24 vet jeg ikke...
Bortsett fra bading, kortspill, volleyball og alkoholkonsum, hadde oyene ogsaa forskjellige aktiviteter man kunne vaere med paa. Vi har blant annet snorklet med haier. Vaert paa oya hvor filmen Castaway ble spilt inn. Vaert i huler hvis eneste inngang er under vann. Snorklet og sett et flyvrak fra andre verdenskrig. Hatt krabberace og ikke minst smakt Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av kvernede rotter fra kavatreet blandet med vann. Det smaker og ser ut som solevann og man blir visst trott og avslappet av det.
Vi levde ganske primitivt med opptil 36 stk paa samme dorm, men paa den maaten blir man veldig lett kjent med romkameratene sine, saa det gikk veldig greit. Maten paa Fiji var varierende, men for oss som hadde betalt alt paa forhand inkl mat, var det deilig aa faa servert 3 retter daglig.
Etter 12 dager i paradis er vi enige om at Fiji er det fineste stedet vi har vaert paa... hittil.
Updates fra USA kommer snart...
Paa den lille flyplassen i Nadi, soer paa Fiji ble vi mott med et hoyt "BULA" av en gjeng spillende og syngende Fijianere. Paa Fiji er man veldig glad i musikk, saa ved hver oy vi kom til ble vi mott med 'Bula' og en sang eller to. Det samme skjedde naar vi dro fra oya. "Bula" betyr "livet" og blir brukt naar man blant annet skal si "hei" eller "velkommen". I alt besokte vi 7 oyer paa Fiji, den ene vakrere enn den andre. Noen av øyene og strendene var dratt rett ut av de raaeste postkort.
Forsteinntrykket vaart var at det var utrolig fint paa Fiji. Det andre var at alt og alle var veldig 'laid back' og rolig.
Man blir gjerne det etter litt for mye slaraffenliv på stranda hvor eneste bekymring er om man står i fare for å få ei kokosnøtt i hodet. For det er ikke saa alt for mye aa gjore paa disse oyene. Man har en liten oy med en bar, strand og et volleyballnett. Thats it. Saa for oss ble det mye kortspill, men vi tok oss ogsaa tid til en fest. En av de siste dagene paa Fiji fylte AB 24 aar. Oya het Beachcomber og vi hadde hort et rykte om at oya skulle vaere en av de beste partystedene i verden, bare slaatt av Koh Phangan i Thailand. Vet ikke helt med det, men vi hadde i hvertfall supert alle mann. Ab selv hadde det saa bra at hun ikke merket at sitt ganske saa nye kamera plutselig var borte. Om det var paa grunn av lapdancen hun fikk, eller om hun bare var glad for endelig aa fylle 24 vet jeg ikke...
Bortsett fra bading, kortspill, volleyball og alkoholkonsum, hadde oyene ogsaa forskjellige aktiviteter man kunne vaere med paa. Vi har blant annet snorklet med haier. Vaert paa oya hvor filmen Castaway ble spilt inn. Vaert i huler hvis eneste inngang er under vann. Snorklet og sett et flyvrak fra andre verdenskrig. Hatt krabberace og ikke minst smakt Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av kvernede rotter fra kavatreet blandet med vann. Det smaker og ser ut som solevann og man blir visst trott og avslappet av det.
Vi levde ganske primitivt med opptil 36 stk paa samme dorm, men paa den maaten blir man veldig lett kjent med romkameratene sine, saa det gikk veldig greit. Maten paa Fiji var varierende, men for oss som hadde betalt alt paa forhand inkl mat, var det deilig aa faa servert 3 retter daglig.
Etter 12 dager i paradis er vi enige om at Fiji er det fineste stedet vi har vaert paa... hittil.
Updates fra USA kommer snart...
lørdag 13. mars 2010
Down Under
Hei igjen!
Har lovet at det ikke skal ga sa lenge mellom hver oppdatering, sa da er det vel pa tide a fortelle om var siste tid her i Australia. Etter at Signe dro til Brisbane for a mote Anders ble Jonas og jeg igjen i Byron Bay med resten av gjengen fra Mojosurf. De neste dagene var fylt med oseposende regn, sa Stina, Magnus, Jonas og jeg fant ut at det var like greit a slappe av et par dager med bl.a taco, film og bordtennis. Digg. Siste dagen i Byron Bay matte jo selvsagt feires (som med alle andre steder vi har kommet til og dratt fra). Sa da hele Mojo gjengen fortsatt var igjen i byen, skal det sies at det ble en verdig avslutning pa kurset som hadde gjort oss alle sa gode til a surfe.
Etter litt fest og moro og masse regn, bestemte Jonas og jeg oss for at na ma det skje noe mer. Dermed hoppet vi pa neste buss nordover til Noosa Heads. Lite og koselig sted, men det stoppet med det. Til tross for regnet provde vi oss pa en aldeles sa liten gatur i Noosas nasjonalpark pa jakt etter koalaer. Det endte med jord og mokk oppover beina, vate klar (paraplyene vi kjopte var ikke av det beste slaget) og ingen koalaer eller lignende dyr og krysse av for pa listen. Skulle vi faktisk forlate Australia uten a ha sett den beromte koalaen? Siste dagen har na kommet og svaret er trist, men sant; jepp. Signe var heldig og fikk holde en nar hun var i zooen med Anders, sa vi for noye oss med at en av oss har sett det i det minste.
Etter Noosa dro Jonas og jeg videre nordover igjen til den beromte Fraser Island. Nydelig sandoy med regnskog, hvite strender, skipsvrak, coffee rocks, coloured sands og sultne dingoer. Desperate etter a fa med oss det viktigste lop vi ut av bussen og ut i regnvaret for a dokumentere at vi hadde vart der. Alt i alt var det egentlig en kjempetur og vi var bare veldig glade for at det hadde skjedd noe annerledes i hverdagen igjen. Varet har sa ufattelig mye a si, og vi skjonner na hvor bortskjemte vi har vart siden vi kom til asia og frem til de siste ukene. Litt regn kan vi tale nar dere hjemme sliter med kuldegrader og metervis med sno.
Har lovet at det ikke skal ga sa lenge mellom hver oppdatering, sa da er det vel pa tide a fortelle om var siste tid her i Australia. Etter at Signe dro til Brisbane for a mote Anders ble Jonas og jeg igjen i Byron Bay med resten av gjengen fra Mojosurf. De neste dagene var fylt med oseposende regn, sa Stina, Magnus, Jonas og jeg fant ut at det var like greit a slappe av et par dager med bl.a taco, film og bordtennis. Digg. Siste dagen i Byron Bay matte jo selvsagt feires (som med alle andre steder vi har kommet til og dratt fra). Sa da hele Mojo gjengen fortsatt var igjen i byen, skal det sies at det ble en verdig avslutning pa kurset som hadde gjort oss alle sa gode til a surfe.
Etter litt fest og moro og masse regn, bestemte Jonas og jeg oss for at na ma det skje noe mer. Dermed hoppet vi pa neste buss nordover til Noosa Heads. Lite og koselig sted, men det stoppet med det. Til tross for regnet provde vi oss pa en aldeles sa liten gatur i Noosas nasjonalpark pa jakt etter koalaer. Det endte med jord og mokk oppover beina, vate klar (paraplyene vi kjopte var ikke av det beste slaget) og ingen koalaer eller lignende dyr og krysse av for pa listen. Skulle vi faktisk forlate Australia uten a ha sett den beromte koalaen? Siste dagen har na kommet og svaret er trist, men sant; jepp. Signe var heldig og fikk holde en nar hun var i zooen med Anders, sa vi for noye oss med at en av oss har sett det i det minste.
Etter Noosa dro Jonas og jeg videre nordover igjen til den beromte Fraser Island. Nydelig sandoy med regnskog, hvite strender, skipsvrak, coffee rocks, coloured sands og sultne dingoer. Desperate etter a fa med oss det viktigste lop vi ut av bussen og ut i regnvaret for a dokumentere at vi hadde vart der. Alt i alt var det egentlig en kjempetur og vi var bare veldig glade for at det hadde skjedd noe annerledes i hverdagen igjen. Varet har sa ufattelig mye a si, og vi skjonner na hvor bortskjemte vi har vart siden vi kom til asia og frem til de siste ukene. Litt regn kan vi tale nar dere hjemme sliter med kuldegrader og metervis med sno.
Etter Fraser Island gjensto det en uke av Australia. Vi hadde lenge pratet om a leie en campervan, sa vi bestemte oss for a dra tilbake til Brisbane og mote Signe og dra dit veien forte oss derfra. Camper vanen ble leid; en limegronn, sot liten sak med skiboks pa taket til a sove i. Litt smanervose for venstrekjoring og ingen plass til a provekjore pa gjorde at vi matte innta Brisbane sentrum uten noen videre forklaring. Dette gar bra, tenkte vi. Alt er jo bare omvendt fra Norge. Etter litt tilfeldig kjoring kom vi oss ut pa hovedveien og bestemte oss for a kjore innlandet sorover og ned til hovedsataden Canberra.
Alle tre ble utfordret med det nye kjøremønsteret og alle tre presterte å kjøre på feil side av veien. Jonas ble lettere irritert da han ikke skjønte hvorfor bilen som kom i mot han ikke holdt seg pa sin side av veien. Heldigvis endte alt bra og vi ble alle riktig sa flinke til a kjore de 265 milene vi na har tilbakelagt. På vei nordover igjen fikk vi besøk av Ida som vi sist hadde sett på Koh Phagnan. Slagordet til Jucy camper vans er at "this choppa is perfect for 2, great for three and a party for 4". Kunne ikke unngå å skape en fest siden vi na var blitt 4 personer. Så da vi kom tilbake til kjente omgivelser i Byron Bay var alt som det hadde vært to uker tidligere. Stoor fest og masse god stemning. Vi ville også innom Surfers Paradise som var siste check point på lista før slutten.
Dagen etter ble bilen levert tilbake i Brisbane og vi var klare for a slappe av siste natten pa et hostel. Vi planla a dra pa kino og gikk for a sjekke dagens program. Ingenting falt i smak, sa vi fant ut at vi kunne bruke kinopengene pa litt gyllen forfriskning i stedet. Det hele endte med en lite planlagt tur pa byen og en litt slapp gjeng her vi sitter pa flyplassen et halvt dogn senere. Flyet vart er kansellert pga en liten cyklon som raver over Fiji for oyeblikket. Alt vi kan gjore er a vente til i morgen for a se om det har bedret seg. Heldiggvis har flyplassen sofaer sa vi far sovet oss billig gjennom natten.
God natt og sov godt, hilsen flyplassvandrerne
fredag 5. mars 2010
Nytt land, nye moglegheiter
Vi er no i Australia, og mykje har skjedd sidan førre blogginnlegg, som vart skrive på Koh Phi Phi. Vi har tatt nattoget ein gong til, vore på helgemarknad i Bangkok og hamstra billige Thaivarer, sendt pakke nummer to heim (med billige Thaivarer), tatt feil av flydato og –dag (men funne ut av det før det vart for seint) og kvitta oss med dei siste ”Baht-sa” på flyplassen før take off til Sydney, Australia.
Vi ankom Sydney tidleg på morgonen, måndag 22.februar. Etter mykje om og men i sikkerhetskontrollen (skoa mine måtte desinfiserast, det eksotiske krydderet mitt frå Thailand måtte kastast og Jonas hadde gløymt å skrive ”Haarsaker” på visumet sitt) kom vi oss endelig ut av flyplassen. Første reaksjon: Prissjokk. Etter halvannan månad i Søraust-Asia svei det i lommeboka allereie etter å ha kjøpt billett til flytoget. Det skulle ta nokre dagar før vi vende oss av med å tenke ”What?!?!” kvar gong vi fekk høyre prisen på noko. Vi tok altså flytoget eit stykke og bytta til buss for å komme oss til Coogee Beach, der vi skulle få bu hos Øyvind, Liri, Rikard, Thomas og Gjermund, klassekompisar av meg som er på utveksling på University of New South Wales. Den første av to dagar i Sydney gjekk med til ein varm, men nydelig gåtur frå Coogee til Bondi Beach, nokre timar på stranda, få med seg operahuset og Harbour Bridge og ein aldri så liten fest på kvelden. Dagen etter dro vi først på Aqarium og så på kino. "Avatar" på verdas største IMAX. Lerretet var minst fem gongar så stort som bygdekinoen i Eid, og filmen var fantastisk, ikkje minst fordi den var i 3D. Jonas hadde sett Avatar to gongar før og vart i staden for med Thomas og Gjermund på stand up show.
Tidleg neste dag bar det til ”Wake up Hostel”, kor den fem dagar lange surfeturen vår med Mojosurf skulle starte. Vi vart pakka inn i ein fancy buss med aircon og filmvisning og satt der i 6-7 timar før vi kom til den første surfecampen, Cresent Head. Vi var overraskande mange skandinavar i forhold til andre nasjonalitetar gruppa, blant andre to nordmenn i tillegg til oss, Stina og Magnus (aka. Mangus), som vi hang mykje med resten av surfeturen. Første surfetime fann stad same dag, og stemninga var både spent og litt nervøs då vi vassa utover mot skremmande store bølger i heildekkande våtdrakter og høg solfaktor på hender, føtter og ansikt og svære nybegynnarbrett under arma. Vi hadde på førehand fått eit sikkerheitskurs der vi lærte om wipe outs, nose dives, rips, currents og det som verre er, og alle som ein gjekk på land etter første time med magar som skvulpa av svelgt saltvatn, raude auge, uregjerlig hår og mørbanka musklar.
Neste dag sto vi opp klokka 7 for å vere klar til ny surfetime klokka 8. No var musklane stivna ordentlig sidan dagen før, og det var like før vi måtte hjelpe kvarandre med å kle på oss. Nye wipe outs og nose dives sto for tur, og vi var litt nervøse denne dagen òg. Ein kan trygt seie at surfing er ekstremt slitsamt, og etter to timar i vatnet var vi ganske utkjørte. Litt avslapning og lunch kom godt med før vi kjempa oss ned i tronge og fuktige våtdrakter til neste økt i vatnet klokka to. Etter morgentimen hadde fleire av oss opparbeida oss såre handbakar og fingertuppar som vart smurt med vaselin og surra med duct tape før vi fryktlause (i alle fall i forhold til dagen i forveien) vassa ut i bølgene for siste gong ved Cresent Head. I løpet av denne timen fekk Anne Beate eit fint kutt ved naserota i nærkamp med finnen på brettet til ein medsurfar i ein wipe out, og hadde med dette sin første synlige surfeskade. Tøft. Og jammen fikk eg bruk for førstehjelpsutstyret eg har drassa på heile turen òg. ”Hurra!” Når vi lata att auga den kvelden såg vi skummande bølger som tårna seg opp foran oss til vi sovna.
Tidlig neste dag gjekk turen vidare til Arrawarra, eller SpotX som det blir kalla. Det vart ein ettermiddagstime same dagen, time nummer 4. 8 timar i vatnet, altså. Nye instruktørar, brett og ein annan type bølger. Og regn, forresten, utan at det eigentleg spelte nokon rolle. SpotX-campen var ein del større enn Cresent Head, kor vi berre var éin surfegruppe. Maten var fantastisk, og campen låg rett ved stranda.
Nest siste dagen vart vi vekt klokka 6 for å ete frukost og gjere oss klare for surfing klokka 7. Tidlig! Det var framleis ikkje heilt lyst ute, og regnet pøste ned. Slett ikkje freistande å krype ned i våtdraktane i det heile tatt, eigentleg. Dørstokkmila var ganske lang. Men det er rart kva ein gløymer straks ein står med vatn til livet og kjempar seg utover mot større bølgjer for å få lengst mogleg tur innover igjen:)
Etter to surfetimar og middag tok vi med oss nokre øl ned på stranda for å nyte den siste kvelden vår med gjengen. Vi skulle ikkje surfe før 9:30 (hurra!:p) neste morgen, og trengte derfor ikkje å legge oss like tidlig som dagane i forveien. Det var koselig stemning og litt klimpring på gitar i lyset frå en nesten full måne. En kjempefin kveld, heilt til fire veldig alvorlige gutar frå Mojo Crew kom med rask gange mot oss og fortalte om at det var en tsunami på vei. Vi fekk beskjed om at det hadde vore eit jordskjelv på 8,8 på Richters skala i Chile som sannsynligvis ville føre til ein flodbølge som skulle nå SpotX klokka 8 morgenen etter. Et ganske uverkelegg øyeblikk! Pulsen steig ganske bra, då, ja. Vi kom oss ganske kjapt av stranda og pakka sekkane våre for å vere klare til å dra. Mojo-bussane sto klare for å kjøre oss vekk frå strandlinja dersom det skulle bli nødvendig. Alle ringte heim for å fortelle om tsunamivarselen og at alt var under kontroll på campen. Sjøl om vi visste at crew-et hadde kontroll over situasjonen var det likevel ganske spesiell stemning på campen resten av kvelden. Vi gikk og la oss etter å ha sjekka nyheitene på internett og konstatert at skjelvet såg ganske alvorlig ut.
Då vi vakna igjen på morgonen var vi litt spente på korleis det hadde gått med tsunamien. I og med at vi ikkje hadde blitt vekt i løpet av natta av at vi måtte evakuere visste vi at det ikkje var krise, men likevel. Det einaste som hadde skjedd var at vatnet hadde stige 20 cm. Nesten for godt til å vere sant, i forhold til kor stort skjelvet var og spesielt i forhold til krisestemninga kvelden før. Surfetimane vart likevel avlyste og vi reiste vidare til Byron Bay tidlegare enn planlagt. Eg skulle til Brisbane for å vere med kjæresten min som kom til Australia ei veke på ”besøk” til meg, men eg fekk eitt par timar i Byron Bay før bussen gjekk vidare til Brisbane. Eg fekk sitte på med Mojo-bussen som likevel skulle dit gratis, og var superfornøgd med det, ettersom det er ganske dyrt å reise her i landet. Enda gladare vart eg då eg såg at bussen stoppa rett utanfor hotellet eg og Anders skulle bo på, sånn at eg berre kunne gå rett over vegen og sjekke inn. Eg kom inn på rommet og konstaterte at det var eit kjempefint rom, pakka ut frå sekken, satte på ein klesvask og sovna på sofaen.
Vi ankom Sydney tidleg på morgonen, måndag 22.februar. Etter mykje om og men i sikkerhetskontrollen (skoa mine måtte desinfiserast, det eksotiske krydderet mitt frå Thailand måtte kastast og Jonas hadde gløymt å skrive ”Haarsaker” på visumet sitt) kom vi oss endelig ut av flyplassen. Første reaksjon: Prissjokk. Etter halvannan månad i Søraust-Asia svei det i lommeboka allereie etter å ha kjøpt billett til flytoget. Det skulle ta nokre dagar før vi vende oss av med å tenke ”What?!?!” kvar gong vi fekk høyre prisen på noko. Vi tok altså flytoget eit stykke og bytta til buss for å komme oss til Coogee Beach, der vi skulle få bu hos Øyvind, Liri, Rikard, Thomas og Gjermund, klassekompisar av meg som er på utveksling på University of New South Wales. Den første av to dagar i Sydney gjekk med til ein varm, men nydelig gåtur frå Coogee til Bondi Beach, nokre timar på stranda, få med seg operahuset og Harbour Bridge og ein aldri så liten fest på kvelden. Dagen etter dro vi først på Aqarium og så på kino. "Avatar" på verdas største IMAX. Lerretet var minst fem gongar så stort som bygdekinoen i Eid, og filmen var fantastisk, ikkje minst fordi den var i 3D. Jonas hadde sett Avatar to gongar før og vart i staden for med Thomas og Gjermund på stand up show.
Tidleg neste dag bar det til ”Wake up Hostel”, kor den fem dagar lange surfeturen vår med Mojosurf skulle starte. Vi vart pakka inn i ein fancy buss med aircon og filmvisning og satt der i 6-7 timar før vi kom til den første surfecampen, Cresent Head. Vi var overraskande mange skandinavar i forhold til andre nasjonalitetar gruppa, blant andre to nordmenn i tillegg til oss, Stina og Magnus (aka. Mangus), som vi hang mykje med resten av surfeturen. Første surfetime fann stad same dag, og stemninga var både spent og litt nervøs då vi vassa utover mot skremmande store bølger i heildekkande våtdrakter og høg solfaktor på hender, føtter og ansikt og svære nybegynnarbrett under arma. Vi hadde på førehand fått eit sikkerheitskurs der vi lærte om wipe outs, nose dives, rips, currents og det som verre er, og alle som ein gjekk på land etter første time med magar som skvulpa av svelgt saltvatn, raude auge, uregjerlig hår og mørbanka musklar.
Neste dag sto vi opp klokka 7 for å vere klar til ny surfetime klokka 8. No var musklane stivna ordentlig sidan dagen før, og det var like før vi måtte hjelpe kvarandre med å kle på oss. Nye wipe outs og nose dives sto for tur, og vi var litt nervøse denne dagen òg. Ein kan trygt seie at surfing er ekstremt slitsamt, og etter to timar i vatnet var vi ganske utkjørte. Litt avslapning og lunch kom godt med før vi kjempa oss ned i tronge og fuktige våtdrakter til neste økt i vatnet klokka to. Etter morgentimen hadde fleire av oss opparbeida oss såre handbakar og fingertuppar som vart smurt med vaselin og surra med duct tape før vi fryktlause (i alle fall i forhold til dagen i forveien) vassa ut i bølgene for siste gong ved Cresent Head. I løpet av denne timen fekk Anne Beate eit fint kutt ved naserota i nærkamp med finnen på brettet til ein medsurfar i ein wipe out, og hadde med dette sin første synlige surfeskade. Tøft. Og jammen fikk eg bruk for førstehjelpsutstyret eg har drassa på heile turen òg. ”Hurra!” Når vi lata att auga den kvelden såg vi skummande bølger som tårna seg opp foran oss til vi sovna.
Tidlig neste dag gjekk turen vidare til Arrawarra, eller SpotX som det blir kalla. Det vart ein ettermiddagstime same dagen, time nummer 4. 8 timar i vatnet, altså. Nye instruktørar, brett og ein annan type bølger. Og regn, forresten, utan at det eigentleg spelte nokon rolle. SpotX-campen var ein del større enn Cresent Head, kor vi berre var éin surfegruppe. Maten var fantastisk, og campen låg rett ved stranda.
Nest siste dagen vart vi vekt klokka 6 for å ete frukost og gjere oss klare for surfing klokka 7. Tidlig! Det var framleis ikkje heilt lyst ute, og regnet pøste ned. Slett ikkje freistande å krype ned i våtdraktane i det heile tatt, eigentleg. Dørstokkmila var ganske lang. Men det er rart kva ein gløymer straks ein står med vatn til livet og kjempar seg utover mot større bølgjer for å få lengst mogleg tur innover igjen:)
Etter to surfetimar og middag tok vi med oss nokre øl ned på stranda for å nyte den siste kvelden vår med gjengen. Vi skulle ikkje surfe før 9:30 (hurra!:p) neste morgen, og trengte derfor ikkje å legge oss like tidlig som dagane i forveien. Det var koselig stemning og litt klimpring på gitar i lyset frå en nesten full måne. En kjempefin kveld, heilt til fire veldig alvorlige gutar frå Mojo Crew kom med rask gange mot oss og fortalte om at det var en tsunami på vei. Vi fekk beskjed om at det hadde vore eit jordskjelv på 8,8 på Richters skala i Chile som sannsynligvis ville føre til ein flodbølge som skulle nå SpotX klokka 8 morgenen etter. Et ganske uverkelegg øyeblikk! Pulsen steig ganske bra, då, ja. Vi kom oss ganske kjapt av stranda og pakka sekkane våre for å vere klare til å dra. Mojo-bussane sto klare for å kjøre oss vekk frå strandlinja dersom det skulle bli nødvendig. Alle ringte heim for å fortelle om tsunamivarselen og at alt var under kontroll på campen. Sjøl om vi visste at crew-et hadde kontroll over situasjonen var det likevel ganske spesiell stemning på campen resten av kvelden. Vi gikk og la oss etter å ha sjekka nyheitene på internett og konstatert at skjelvet såg ganske alvorlig ut.
Då vi vakna igjen på morgonen var vi litt spente på korleis det hadde gått med tsunamien. I og med at vi ikkje hadde blitt vekt i løpet av natta av at vi måtte evakuere visste vi at det ikkje var krise, men likevel. Det einaste som hadde skjedd var at vatnet hadde stige 20 cm. Nesten for godt til å vere sant, i forhold til kor stort skjelvet var og spesielt i forhold til krisestemninga kvelden før. Surfetimane vart likevel avlyste og vi reiste vidare til Byron Bay tidlegare enn planlagt. Eg skulle til Brisbane for å vere med kjæresten min som kom til Australia ei veke på ”besøk” til meg, men eg fekk eitt par timar i Byron Bay før bussen gjekk vidare til Brisbane. Eg fekk sitte på med Mojo-bussen som likevel skulle dit gratis, og var superfornøgd med det, ettersom det er ganske dyrt å reise her i landet. Enda gladare vart eg då eg såg at bussen stoppa rett utanfor hotellet eg og Anders skulle bo på, sånn at eg berre kunne gå rett over vegen og sjekke inn. Eg kom inn på rommet og konstaterte at det var eit kjempefint rom, pakka ut frå sekken, satte på ein klesvask og sovna på sofaen.
tirsdag 16. februar 2010
Kjappe fakta
De sma tingene i hverdagen er vel sa viktig som de store, og derfor er det viktig a dokumentere disse. Pa den maten kan man lettere huske de oyeblikkene som kanskje ikke varer sa lenge, men som ikke pa noen som helst mate bor undervurderes av den grunn. Nedenfor folger en liste over sma oyeblikk som er verdt a huske fra reisen hittil.
1. Forste dagen til Jonas uten snus gikk lekende lett. Dagen etter fikk han oye pa et skilt pa 7/11: "We have Swedish snus". Overraskende nok valgte han a motsta. Senest i dag hevdet han a ikke huske hvordan snus smaker. Vi ser lyst pa fremtiden.
2. Utrolig mange ladyboys i dette landet. Noen prover a skjule det mer enn andre, og noen velger a ikke skjule det i det hele tatt. Jeg kan nevne stikkord som bart, leppestift, miniskjort, harete legger, hoye heler og gjerne litt skjegg i tillegg.
3. Samtlige i reisefolge har blitt bitt i lopet av en natt av noe mystisk (mulig bedbugs), hvor underarmene tydelig har blitt invadert og etterlatt med en bunke med rode, kloende stikk.
4. Losningen pa all kloingen som oppstar etter tusenvis av bitt er noe sa enkelt som tigerbalsam. Vi oppdaget at denne herligheten kan brukes da vi tilfeldigvis leste i et backpackermagasin. Det er helt genialt og er spesielt fint a smore pa stikk som gir en lindrende folelse pa kloen.
5. Jonas presterte a kaste lommeboken til Signe i sopla. Heldiggvis ble hendelsen oppdaget like for vi forlot stedet.
6. Vi har last oss ute fra rommet vart i Krabi. Heldige som vi er ble ogsa dette lost utover kvelde da eieren tilfeldigvis kom tilbake.
7. Topplos soling krever solfaktor (les: hoy solfaktor), dersom dette skal proves for forste gang pa likblek nordisk hud. Resultatet kan fort bli et heller grusomt syn og ogsa en grusom folelse dersom dette ikke folges. En erfaring rikere der ja.
8. Til tross for en uheldig opplevelse i solen, har vi na valgt a ga over til sololje. Etter en dag har dette vist seg a gi gode resultater og vi skal forsette a grille huden var fremover. Jonas er brunest av oss tre, noe som nemlig ikke skal vare sa mye lenger til.
9. Vi har sprengt budsjettet vart for Thailand. (Ja, mamma, vi skal bli flinkere fra na av).
10. Alle er enige om at uka pa Koh Tao har vart den beste i Thailand. Anbefaler alle a dra dit!!
11. AB har mistet kameraet sitt og Signe har mistet yndlingsblyanten sin. Signe er mest lei seg.
12. Vi har hatt gleden av a hore tilsammen tre sanger av norske band hittil pa turen: A-Ha, Madcon og Haldor Lagreid fra MGP.
13. Motte en amerikaner som lurte pa hvor i amerika jeg var fra!
14. Et par dager siden opplevde vi a ha kloakk-lignende vann i dusjen. Alle dusjet likevel.
15. Vi har selvfolgelig testet ut Thai massasje. Jonas anbefaler alle hjemme a ta fotmassasje etter at han hadde en bedre opplevelse med dette pa bursdagen sin.
16. Jonas og AB har slitt ut et par flip-flops hver allerede.
17. Signe gleder seg villt til nattoget til Bangkok.
18. Jonas var ikke sen om a sende hjem ting allerede i lopet av de forste par ukene. Flere bukser og mange gensere er ikke utstyr for en ekte backpacker. Mamma Wenche kan vente seg en pakke de narmeste dagene.
19. Signe hadde derimot med seg alt for lite og matte kriseshoppe da den eneste kjolen var til vask.
20. En lokal dame pa markedet i Vietnam lurte pa om jeg hadde kjopt puppene mine for 20.000 dollar.
21. Morsom opplavelse da Jonas skulle vare toff og fjerne en gresshoppe fra myggnettingen var. Det hele endte med tre spinkle jenteskrik og masse latter.
22. Mange mennesker, mange samtaler, mange sprak. Store omstillingsproblemer melder seg ofte da vi skal prove a gjore oss forstatt til ulike mennesker og ogsa mellom oss selv. Engelske ord blir blandet med norske, svenske og kanskje av og til tyske og andre sammensettinger kan komme ut av ingenting. Dette er ofte kilden til helt nye ord, et fenomen vi har valg a kalle for "sprak confused".
Dagene suser forbi oss, og vi kan ikke tro at vi bare har en uke igjen i Thailand for ferden gar videre. Tenker ofte pa Norge og alt hjemme, men kan ikke si vi savner det noe sarlig enda.
1. Forste dagen til Jonas uten snus gikk lekende lett. Dagen etter fikk han oye pa et skilt pa 7/11: "We have Swedish snus". Overraskende nok valgte han a motsta. Senest i dag hevdet han a ikke huske hvordan snus smaker. Vi ser lyst pa fremtiden.
2. Utrolig mange ladyboys i dette landet. Noen prover a skjule det mer enn andre, og noen velger a ikke skjule det i det hele tatt. Jeg kan nevne stikkord som bart, leppestift, miniskjort, harete legger, hoye heler og gjerne litt skjegg i tillegg.
3. Samtlige i reisefolge har blitt bitt i lopet av en natt av noe mystisk (mulig bedbugs), hvor underarmene tydelig har blitt invadert og etterlatt med en bunke med rode, kloende stikk.
4. Losningen pa all kloingen som oppstar etter tusenvis av bitt er noe sa enkelt som tigerbalsam. Vi oppdaget at denne herligheten kan brukes da vi tilfeldigvis leste i et backpackermagasin. Det er helt genialt og er spesielt fint a smore pa stikk som gir en lindrende folelse pa kloen.
5. Jonas presterte a kaste lommeboken til Signe i sopla. Heldiggvis ble hendelsen oppdaget like for vi forlot stedet.
6. Vi har last oss ute fra rommet vart i Krabi. Heldige som vi er ble ogsa dette lost utover kvelde da eieren tilfeldigvis kom tilbake.
7. Topplos soling krever solfaktor (les: hoy solfaktor), dersom dette skal proves for forste gang pa likblek nordisk hud. Resultatet kan fort bli et heller grusomt syn og ogsa en grusom folelse dersom dette ikke folges. En erfaring rikere der ja.
8. Til tross for en uheldig opplevelse i solen, har vi na valgt a ga over til sololje. Etter en dag har dette vist seg a gi gode resultater og vi skal forsette a grille huden var fremover. Jonas er brunest av oss tre, noe som nemlig ikke skal vare sa mye lenger til.
9. Vi har sprengt budsjettet vart for Thailand. (Ja, mamma, vi skal bli flinkere fra na av).
10. Alle er enige om at uka pa Koh Tao har vart den beste i Thailand. Anbefaler alle a dra dit!!
11. AB har mistet kameraet sitt og Signe har mistet yndlingsblyanten sin. Signe er mest lei seg.
12. Vi har hatt gleden av a hore tilsammen tre sanger av norske band hittil pa turen: A-Ha, Madcon og Haldor Lagreid fra MGP.
13. Motte en amerikaner som lurte pa hvor i amerika jeg var fra!
14. Et par dager siden opplevde vi a ha kloakk-lignende vann i dusjen. Alle dusjet likevel.
15. Vi har selvfolgelig testet ut Thai massasje. Jonas anbefaler alle hjemme a ta fotmassasje etter at han hadde en bedre opplevelse med dette pa bursdagen sin.
16. Jonas og AB har slitt ut et par flip-flops hver allerede.
17. Signe gleder seg villt til nattoget til Bangkok.
18. Jonas var ikke sen om a sende hjem ting allerede i lopet av de forste par ukene. Flere bukser og mange gensere er ikke utstyr for en ekte backpacker. Mamma Wenche kan vente seg en pakke de narmeste dagene.
19. Signe hadde derimot med seg alt for lite og matte kriseshoppe da den eneste kjolen var til vask.
20. En lokal dame pa markedet i Vietnam lurte pa om jeg hadde kjopt puppene mine for 20.000 dollar.
21. Morsom opplavelse da Jonas skulle vare toff og fjerne en gresshoppe fra myggnettingen var. Det hele endte med tre spinkle jenteskrik og masse latter.
22. Mange mennesker, mange samtaler, mange sprak. Store omstillingsproblemer melder seg ofte da vi skal prove a gjore oss forstatt til ulike mennesker og ogsa mellom oss selv. Engelske ord blir blandet med norske, svenske og kanskje av og til tyske og andre sammensettinger kan komme ut av ingenting. Dette er ofte kilden til helt nye ord, et fenomen vi har valg a kalle for "sprak confused".
Dagene suser forbi oss, og vi kan ikke tro at vi bare har en uke igjen i Thailand for ferden gar videre. Tenker ofte pa Norge og alt hjemme, men kan ikke si vi savner det noe sarlig enda.
fredag 12. februar 2010
Bursdag paa Koh Tao
Torsdag 4. februar ankom vi Koh Tao, en mindre oy 1,5 times baattur nord for Koh Phagnan. Siden det kan vaere litt problematisk aa booke overnatting paa forhand, liker vi aa folge tipsene til Lonely Planet, aka bibelen. Denne gangen forte den oss til et stille og rolig sted paa ostkysten. Kanskje litt for stille. Dagen etter dro vi til andre siden av oya, til Sairee beach og SB Cabana 2 Resort. Her var det mer liv og siden rommet ikke kosta mer enn 500 baht natta, ble vi her 6 netter.
Det er veldig mange som drar til Koh Tao for å ta dykkersertifikat, pga det krystallklare vannet. Vi noyet oss med snorkling. Noe som holdt i massevis da du 10 meter fra strandkanten kan finne koraller med fisk i alle regnbuens farger. Du kan faktisk se hai her ogsa, hvis du har lyst til det.
8. Februar fylte jeg aar. Nr 24 i rekka skulle jo feires, saa kl. 0730 blir jeg vekt av "Hurra for deg.." for det baerer videre til frokost, uten at jeg tenker noe saerlig paa hvorfor i all verden saa tidlig. For jeg er ferdig med aa spise faar jentene plutselig daarlig tid, og drar meg ut av restaurangen og til en bil som staar og venter. Denne tar oss til pieren hvor vi faar utdelt snorkel, maske og svommefotter. Jeg begynner aa skjonne hva som er i ferde. Vi skal paa en baatrur rundt oya for aa snorkle. Turen tar hele dagen, og vi er innom flere utrolige snorkleplasser. Det var en fisk paa hvertfall 1 meter som svomte rett forbi meg. Turen avsluttes paa en fantastisk oy som heter Nangyuan, med en strand med hav paa begge siden:
Dagen fortsatte med en bedre middag og ol fulgt av fest og morro ved strandkanten til tidlig morgen. Alt i alt en veldig bra dag.
Ellers saa har dagene stort sett gaatt til taning, bading, drekking og eting, saa det er ikke saa veldig mye mer aa meddele fra Thailand i denne omgangen. I morgen gaar turen videre til Koh Lanta for vi stikker til Koh Phi Phi. Det tror vi blir veldig bra.
Hei.
Det er veldig mange som drar til Koh Tao for å ta dykkersertifikat, pga det krystallklare vannet. Vi noyet oss med snorkling. Noe som holdt i massevis da du 10 meter fra strandkanten kan finne koraller med fisk i alle regnbuens farger. Du kan faktisk se hai her ogsa, hvis du har lyst til det.
8. Februar fylte jeg aar. Nr 24 i rekka skulle jo feires, saa kl. 0730 blir jeg vekt av "Hurra for deg.." for det baerer videre til frokost, uten at jeg tenker noe saerlig paa hvorfor i all verden saa tidlig. For jeg er ferdig med aa spise faar jentene plutselig daarlig tid, og drar meg ut av restaurangen og til en bil som staar og venter. Denne tar oss til pieren hvor vi faar utdelt snorkel, maske og svommefotter. Jeg begynner aa skjonne hva som er i ferde. Vi skal paa en baatrur rundt oya for aa snorkle. Turen tar hele dagen, og vi er innom flere utrolige snorkleplasser. Det var en fisk paa hvertfall 1 meter som svomte rett forbi meg. Turen avsluttes paa en fantastisk oy som heter Nangyuan, med en strand med hav paa begge siden:
Dagen fortsatte med en bedre middag og ol fulgt av fest og morro ved strandkanten til tidlig morgen. Alt i alt en veldig bra dag.
Ellers saa har dagene stort sett gaatt til taning, bading, drekking og eting, saa det er ikke saa veldig mye mer aa meddele fra Thailand i denne omgangen. I morgen gaar turen videre til Koh Lanta for vi stikker til Koh Phi Phi. Det tror vi blir veldig bra.
Hei.
onsdag 3. februar 2010
Good morning Vietnam, good night full moon!
Vietnam. Fantastisk! Selv om vi ikke hadde mange dager å ta av, var vårt inntrykk av Vietnam noe av det bedre på lenge. Vi kunne se forskjellen i det vi krysset grensen på ulike ting som f.eks mengde med søppel i gatene. I Kambodsja var gatene oversvømt med søppel og glass og diverse andre utrivelige saker. Men i det vi krysset grensen var det som om hele landet hadde leid inn vaskehjelp og fått gatene ryddet opp.
Vi brukte tiden vår i Vietnam på å utforske hovedstaden til fots. På den måten tenkte vi at vi fikk sett allting mye nærmere enn i en taxi. Det var forresten ingen tuk-tuk å oppdrive her heller, så da var det likså greit å gå. Da vi kom tilbake på hostellet satt ingen ringere enn våre bekjente briter i resepsjonen. Verden er ikke stor. Det var nå tredje gangen vi møtte på de, så dette måtte jo feires. De fleste situsasjoner har en grunn til å bli feiret har vi funnet ut av.
Vi brukte tiden vår i Vietnam på å utforske hovedstaden til fots. På den måten tenkte vi at vi fikk sett allting mye nærmere enn i en taxi. Det var forresten ingen tuk-tuk å oppdrive her heller, så da var det likså greit å gå. Da vi kom tilbake på hostellet satt ingen ringere enn våre bekjente briter i resepsjonen. Verden er ikke stor. Det var nå tredje gangen vi møtte på de, så dette måtte jo feires. De fleste situsasjoner har en grunn til å bli feiret har vi funnet ut av.
Skulle ønske vi hadde mer tid i Vietnam, men våre spontane planer gjorde at vi måtte sjekke ut tidlig neste dag for å rekke flyet tilbake til Bangkok. Svært groggy, med mørke solbriller, ankom vi flyplassen for så å møte på ingen andre enn de belgiske brødrene! Nok en gang et bevis på at verden ikke er så stor som mange skal ha det til. Denne gangen var vi i hvert fall mer "verdensvant" og trengte ingen ekstern (les: Belgisk) hjelp for å komme oss videre. Så vi sa hadet til de i god tro om at dette var siste gang vi kom å krysse hverandres veier.
I Bangkok ventet en del timer på en hard stol før nattoget skulle gå videre til Koh Phangan. Natt-toget var imidlertid fantastisk, ifølge Signe var det de beste sengene vi har sovet i på hele turen. Kan anbefales, altså:) Vel fremme i Surat Thani bar det over i buss før vi ble lempet over i en overfyllt båt med ungdommer fra alle verdenshjørner. Hver måned er nemlig Koh Phangan host for de såkalte full moon parties, noe vi hadde hørt ganske mye om i forkant. Crazy, crazy crazy var det mest brukte stikkordet for denne festen som holdes på en av øyas største strender for ti tusener av festglade mennesker. Vi dro hit dagen før dagen, og hadde allerede avtalt med Ida og gjengen, som vi også møtte i Bangkok, å få med oss litt Thai Boxing denne kvelden. Vi slo til med Ring Side-billetter, og fikk dermed også litt svettesprut med på kjøpet. Første kampen var mellom to åtteåringer. Helt sjukt at disse små barna denger løs på hverandre som om de aldri skulle gjort annet. Aldersgruppen steg utover kvelden og vi ble også vitne til en ordentlig chick-fight mellom to store, middelaldrende damer. Moro for unga!
I Bangkok ventet en del timer på en hard stol før nattoget skulle gå videre til Koh Phangan. Natt-toget var imidlertid fantastisk, ifølge Signe var det de beste sengene vi har sovet i på hele turen. Kan anbefales, altså:) Vel fremme i Surat Thani bar det over i buss før vi ble lempet over i en overfyllt båt med ungdommer fra alle verdenshjørner. Hver måned er nemlig Koh Phangan host for de såkalte full moon parties, noe vi hadde hørt ganske mye om i forkant. Crazy, crazy crazy var det mest brukte stikkordet for denne festen som holdes på en av øyas største strender for ti tusener av festglade mennesker. Vi dro hit dagen før dagen, og hadde allerede avtalt med Ida og gjengen, som vi også møtte i Bangkok, å få med oss litt Thai Boxing denne kvelden. Vi slo til med Ring Side-billetter, og fikk dermed også litt svettesprut med på kjøpet. Første kampen var mellom to åtteåringer. Helt sjukt at disse små barna denger løs på hverandre som om de aldri skulle gjort annet. Aldersgruppen steg utover kvelden og vi ble også vitne til en ordentlig chick-fight mellom to store, middelaldrende damer. Moro for unga!
Neste dag hadde vi avtalt å møte Ida og gjengen igjen, for så å ta følge ned til stranda der fullmånefesten skulle være. Det gikk ikke mange timene før vi mistet hverandre og vi på nytt overlatt til oss selv. Ikke noe problem for her var det nok av folk å snakke med, flammer å unngå, vann å bade i, bøtter å drikke fra, samt selvlysende maling å få smurt utover kroppen. På et tidspunkt fikk festen et lite vendepunkt da Jonas kjørte et sugerør opp i nesa til undertegnede slik at blodet strømmet fritt. Hele situasjonen var ganske komisk og jeg fikk i tillegg gratis inngang på do.(Bildet er stjelt fra Lina)
Jonas forsvant etter dette og har unnskyldt seg i ettertid om at det var på grunn av mangel på ord å si. Ikke vet vi, men det har uansett ikke ødelagt den gode stemninga i gruppa vår. Signe og jeg fortsatte kvelden sammen og møtte til og med på to glade belgiske brødre, som tydelig hadde nytt av øyas gode utsalg av buckets med alkohol. Mange timer senere så vi soloppgangen på stranda før vi fant ut at det var like greit å komme seg hjem før sola begynte å steke. Så de seneste dagene har vi tilbragt på resorten enten på stranda, under en palme eller i restauranten hvor vi har spilt en del biljard og drukket det lokale chang ølet. Jonas taper stadig i biljard og det er like morsomt hver gang!Vi tar livet med ro og forflytter oss når vi selv vil. Koh Tao venter i morgen, en fantastisk fin øy vi har fått anbefalt som ligger halvannen time unna med båt. Livet er fantastisk og vi elsker varmegradene her nede!
PS: Jonas er på siste boksen med snus og ser med mørke øyne på fremtiden. Bursdagen hans er om 4 dager og han ser for seg at det blir tidenes verste bursdag. Så hvis du er i beit for bursdagsgave, er en snusboks sendt med ilpost et hett tips. Men den må komme i tide til selve dagen da, for han skal jo tross alt slutte...
mandag 25. januar 2010
Death in Phonm Penh
Siste dag i Siem Reap ble feiret med stor stahei sammen med alle de nye bekjentskapene fra dormen. Utrolig hvor enkelt det er a fa seg nye venner :D Turen videre til hovedstaden, Phnom Penh, var ment som en opplevelse i seg selv pga anbefalinger om a ta bat og ikke buss. Etter garsdagens kalas, og avreise kl o6.30, ble fin utsikt erstattet med innsiden av oyelokket for samtlige backpackere. 5 timer senere ankom vi hovedstaden og fant fort et greit sted a bo, med dobbeltseng til alle :D
Kulturelle som vi er, var det viktig a fa med oss bakgrunnen til byens eksistens og et innblikk i alt det forferdelige som skjedde her bare litt over 30 ar siden. Forste stopp var Tuol Sleng prison, eller security office (S-21) som det ogsa sa "fint" ble kalt. Her holdt den beryktede Pol Pot og hans tilhengere, Khmer Rouge, til fange bade menn og kvinner som de mente tilhorte fienden. Ufattelige tortureringsmetoder ble tatt i bruk under forhor av offrene, hvor de bl.a annet brukte gamle turnstativ (fengselet var tidligere en high school), til a henge de opp-ned til de mistet bevisstheten for sa a dyppe hodet deres i en krukke med flytende gjodsel. Syke greier som ga sterke inntrykk pa oss.
Videre gikk turen til Killing Fields, hvor alle som hadde vart i fengselet ble sendt til for a do. Massegraver pa opptil 450 personer og klaer som fortsatt stakk opp av bakken ga enda sterkere inntrykk pa oss. Tusenvis av knokler og hodeskaller var ogsa satt til utstilling, for a minne ofrene av Khmer Rouge. Mye dod og elenedighet senere fant vi ut at det var best a ta dagen tidlig. Lite visste vi om at dagen etter kom til a bli fylt med mer forferdelighet..
Litt reduserte alle tre dagen etter grunnet litt mageproblemer og diverse, fant vi ut at vi tar en rolig dag til. Jonas og jeg fant ut at vi likevel ville ta en tur pa et shoppingsenter og et marked ikke langt unna. Utenfor var det, som vanlig, mange "tuk-tuk waiting", og vi bestemte oss for a kjore med var stamsjofor fra dagen for. Jonas fikk seg iPod og vi fikk handla litt andre smating til en billig penge. Pa vei hjem skjer det. En gutt pa ca var alder faller av mopeden han sitter pa med, og ut i veien. Det er jo ganske velkjent at de ikke har noen form for god trafikkoppforsel her, sa da bilen som kom bak mopeden ikke rakk a svinge unna, var det ikke til a unnga: Hoyre bakhjul kjorte over ansiktet pa gutten som la bevisstlos pa bakken og vi sa hvordan hodet ble klemt under hjulet. En mann loper bort og prover og lofte opp den blodige gutten, men hodet bare henger. Jonas prover a fa meg til a ikke se, men det er for sent. Bildet er printet inn pa hjernen min og vi kjorer forbi. Stopper ikke. Vil aldri fa vite hvordan det gikk.
To timer senere ma jeg spy. Om det var ettersjokk av ulykken eller om det var de sma mageproblemene vi alle har hatt er uvisst. Vi provde i alle fall a ikke la det ga alt for mye inn over oss, sa da tre av de vi motte i Siem Reap kom til hotellet vart fant vi ut vi ville tilbringe kvelden med de. God stemning ble det! I hvert fall for en liten stund. Pa vei hjem etter et par ol, horer vi et brak. Vi snur oss og ser en gutt ligge pa bakken, mens en moped stopper noen meter unna. Han har falt av motorsykkelen og ligger livlos pa bakken. Jeg ser pa Jonas og skjonner hva han tenker. Ikke to pa samme dag, dette blir for mye. Noen sekunder senere rorer gutten pa seg og gar vaglende bort til scooteren og setter seg pa igjen. Han holder seg til hodet for de suser av garde. Far aldri vite om han har det bra heller. Helt ufattelig at de ikke bruker hjelm, nar det til og med er pabudt!
Etter tidenes verste natt var vi alle klare for a forlate denne "dodsbyen" som vi har kalt den. Vi er optimistiske om at Vietnam vil bli bedre enn dette, sa vi pakker sekken, hopper pa neste buss og haper at de gode opplevelsene kommer kjapt tilbake!
Kulturelle som vi er, var det viktig a fa med oss bakgrunnen til byens eksistens og et innblikk i alt det forferdelige som skjedde her bare litt over 30 ar siden. Forste stopp var Tuol Sleng prison, eller security office (S-21) som det ogsa sa "fint" ble kalt. Her holdt den beryktede Pol Pot og hans tilhengere, Khmer Rouge, til fange bade menn og kvinner som de mente tilhorte fienden. Ufattelige tortureringsmetoder ble tatt i bruk under forhor av offrene, hvor de bl.a annet brukte gamle turnstativ (fengselet var tidligere en high school), til a henge de opp-ned til de mistet bevisstheten for sa a dyppe hodet deres i en krukke med flytende gjodsel. Syke greier som ga sterke inntrykk pa oss.
Videre gikk turen til Killing Fields, hvor alle som hadde vart i fengselet ble sendt til for a do. Massegraver pa opptil 450 personer og klaer som fortsatt stakk opp av bakken ga enda sterkere inntrykk pa oss. Tusenvis av knokler og hodeskaller var ogsa satt til utstilling, for a minne ofrene av Khmer Rouge. Mye dod og elenedighet senere fant vi ut at det var best a ta dagen tidlig. Lite visste vi om at dagen etter kom til a bli fylt med mer forferdelighet..
Litt reduserte alle tre dagen etter grunnet litt mageproblemer og diverse, fant vi ut at vi tar en rolig dag til. Jonas og jeg fant ut at vi likevel ville ta en tur pa et shoppingsenter og et marked ikke langt unna. Utenfor var det, som vanlig, mange "tuk-tuk waiting", og vi bestemte oss for a kjore med var stamsjofor fra dagen for. Jonas fikk seg iPod og vi fikk handla litt andre smating til en billig penge. Pa vei hjem skjer det. En gutt pa ca var alder faller av mopeden han sitter pa med, og ut i veien. Det er jo ganske velkjent at de ikke har noen form for god trafikkoppforsel her, sa da bilen som kom bak mopeden ikke rakk a svinge unna, var det ikke til a unnga: Hoyre bakhjul kjorte over ansiktet pa gutten som la bevisstlos pa bakken og vi sa hvordan hodet ble klemt under hjulet. En mann loper bort og prover og lofte opp den blodige gutten, men hodet bare henger. Jonas prover a fa meg til a ikke se, men det er for sent. Bildet er printet inn pa hjernen min og vi kjorer forbi. Stopper ikke. Vil aldri fa vite hvordan det gikk.
To timer senere ma jeg spy. Om det var ettersjokk av ulykken eller om det var de sma mageproblemene vi alle har hatt er uvisst. Vi provde i alle fall a ikke la det ga alt for mye inn over oss, sa da tre av de vi motte i Siem Reap kom til hotellet vart fant vi ut vi ville tilbringe kvelden med de. God stemning ble det! I hvert fall for en liten stund. Pa vei hjem etter et par ol, horer vi et brak. Vi snur oss og ser en gutt ligge pa bakken, mens en moped stopper noen meter unna. Han har falt av motorsykkelen og ligger livlos pa bakken. Jeg ser pa Jonas og skjonner hva han tenker. Ikke to pa samme dag, dette blir for mye. Noen sekunder senere rorer gutten pa seg og gar vaglende bort til scooteren og setter seg pa igjen. Han holder seg til hodet for de suser av garde. Far aldri vite om han har det bra heller. Helt ufattelig at de ikke bruker hjelm, nar det til og med er pabudt!
Etter tidenes verste natt var vi alle klare for a forlate denne "dodsbyen" som vi har kalt den. Vi er optimistiske om at Vietnam vil bli bedre enn dette, sa vi pakker sekken, hopper pa neste buss og haper at de gode opplevelsene kommer kjapt tilbake!
torsdag 21. januar 2010
The land of give and take
Saa...
Vi bodde 2 netter paa Cliff Cottages. Et veldig fint sted, men trangen etter postkortstrender, blaatt hav og kokkosnottdrinker under palmene ble ganske stor etter 4 varme dager i Bangkok. Vi ble tipset om en veldig fin strand som het Kon Koi bare noen kilometer lenger sor paa oya. En relativt liten strand med lite turister, mange palmer, 5 bungalows, et par barer, noen loshunder og en hel del mygg. Men vi koste oss veldig. Etter noen stressende dager i Bangkok var det veldig behagelig aa gire ned og bare la livet gaa sin gang mens kroppen ble grillet i sola. Stedet var faktisk saa avslappet at de fleste steder stengte ved solnedgang, ca 1800. Vi fant fort vaart stamsted (the beach) hvor vi kjopte det meste av maten vi spiste og olen vi drakk. I tillegg ble 3 solsenger holdt av til oss hver morgen. Digg. Her var vi i 5 dager.
For vi kom til oya hadde vi kjopt aapne bussbilletter til Siem Reap i Kambodsja. En minibuss skulle hente oss der vi bodde og kjore oss til baaten som skulle frakte oss til fastlandet. Dette maatte vi ringe aa si ifra om en dag i forveien. Thaier er ikke veldig gode i engelsk. Saa naar vi onsdag morgen sto aa ventet paa denne bussen og den aldri kom ble vi litt bekymret. Det var allikevel ikke vaerre enn at vi spurte stamstedet om de kunne hjelpe oss. Minibussen kom omsider og vi var paa vei til Kambodsja. Thaier er veldig hjelpsomme og de tar livet litt som kommer. Saa det aa hjelpe 2 norske blondiner og en ikke saa blond gutt er ikke noe problem. "No problem, I help you".
Bussturen til Kambodsja tok litt for lang tid, og naar vi forst kom til grensa matte vi gjennom 3 kontroller. I passkontrollene satt det menn som fikk haaret klipt og fotter massert mens de stemplet passet vaart. Visum til Kambodsja kostet 1300 baht pluss et passfoto. Hadde vi ikke et foto kunne vi betale 200 baht ekstra, saa var det greit. Kambodsja er visst ganske korrupt. Har vi hort da...
Turen fra grensa til Siem Reap tok ogsaa lenger tid enn det vi fikk beskjed om. Heldigvis var bussen fyllt med hyggelige engelskmenn. Vi hadde ikke booka overnatting i Siem Reap, saa naar Karl, Paul og en israelitt hadde tenkt seg til et hostell som kostet 1 dollar natta og solgte Angkor ol for en halv, var vi kjappe med aa henge oss paa. Etter 5 netter paa en hard madrass i Kon Koi sov vi faktisk veldig bra i en dorm sammen med ca. 10 andre.
I dag har vi vaert i ruinbyen Angkor. Angkor Wat, Angkor Thom og en hel del andre gedigene byggverk. Ingen Standing Buddha her, men levningene etter Khmerriket. Khmerriket var en av de storste imperiene i Sorost-Asia og disse utrolige bygningene ble bygget for over 900 aar siden som et religiost sentrum. Ganske spektakulaere greier. Vi har tatt ca. 1000 bilder og kommer sikkert til aa legge ut de 2 som er interessante.
Vi har allerede sett mer enn vi husker og vi husker mer enn vi har sett. I morgen gaar ferden til Phnom Penh med baat og mer skal sees og ikke minst huskes.
Uansett, vi har det veldig bra.
Vi bodde 2 netter paa Cliff Cottages. Et veldig fint sted, men trangen etter postkortstrender, blaatt hav og kokkosnottdrinker under palmene ble ganske stor etter 4 varme dager i Bangkok. Vi ble tipset om en veldig fin strand som het Kon Koi bare noen kilometer lenger sor paa oya. En relativt liten strand med lite turister, mange palmer, 5 bungalows, et par barer, noen loshunder og en hel del mygg. Men vi koste oss veldig. Etter noen stressende dager i Bangkok var det veldig behagelig aa gire ned og bare la livet gaa sin gang mens kroppen ble grillet i sola. Stedet var faktisk saa avslappet at de fleste steder stengte ved solnedgang, ca 1800. Vi fant fort vaart stamsted (the beach) hvor vi kjopte det meste av maten vi spiste og olen vi drakk. I tillegg ble 3 solsenger holdt av til oss hver morgen. Digg. Her var vi i 5 dager.
For vi kom til oya hadde vi kjopt aapne bussbilletter til Siem Reap i Kambodsja. En minibuss skulle hente oss der vi bodde og kjore oss til baaten som skulle frakte oss til fastlandet. Dette maatte vi ringe aa si ifra om en dag i forveien. Thaier er ikke veldig gode i engelsk. Saa naar vi onsdag morgen sto aa ventet paa denne bussen og den aldri kom ble vi litt bekymret. Det var allikevel ikke vaerre enn at vi spurte stamstedet om de kunne hjelpe oss. Minibussen kom omsider og vi var paa vei til Kambodsja. Thaier er veldig hjelpsomme og de tar livet litt som kommer. Saa det aa hjelpe 2 norske blondiner og en ikke saa blond gutt er ikke noe problem. "No problem, I help you".
Bussturen til Kambodsja tok litt for lang tid, og naar vi forst kom til grensa matte vi gjennom 3 kontroller. I passkontrollene satt det menn som fikk haaret klipt og fotter massert mens de stemplet passet vaart. Visum til Kambodsja kostet 1300 baht pluss et passfoto. Hadde vi ikke et foto kunne vi betale 200 baht ekstra, saa var det greit. Kambodsja er visst ganske korrupt. Har vi hort da...
Turen fra grensa til Siem Reap tok ogsaa lenger tid enn det vi fikk beskjed om. Heldigvis var bussen fyllt med hyggelige engelskmenn. Vi hadde ikke booka overnatting i Siem Reap, saa naar Karl, Paul og en israelitt hadde tenkt seg til et hostell som kostet 1 dollar natta og solgte Angkor ol for en halv, var vi kjappe med aa henge oss paa. Etter 5 netter paa en hard madrass i Kon Koi sov vi faktisk veldig bra i en dorm sammen med ca. 10 andre.
I dag har vi vaert i ruinbyen Angkor. Angkor Wat, Angkor Thom og en hel del andre gedigene byggverk. Ingen Standing Buddha her, men levningene etter Khmerriket. Khmerriket var en av de storste imperiene i Sorost-Asia og disse utrolige bygningene ble bygget for over 900 aar siden som et religiost sentrum. Ganske spektakulaere greier. Vi har tatt ca. 1000 bilder og kommer sikkert til aa legge ut de 2 som er interessante.
Vi har allerede sett mer enn vi husker og vi husker mer enn vi har sett. I morgen gaar ferden til Phnom Penh med baat og mer skal sees og ikke minst huskes.
Uansett, vi har det veldig bra.
torsdag 14. januar 2010
Relax, take it easy
På mandag var det "special day" i Bangkok; en kunne få sine egne private tuktuk til å kjøre seg rundt til ulike Buddhaer, turistinformasjon og Grand Palace for 30 baht (1,72 kr per pers). For godt til å vere sant, tenkte vi, men vi slo til allikevel. Standing Buddha, Lucky Buddha, Grand Palace og Emerald Buddha ble besøkt og pliktskyldigst tatt bilde av. Det er viktig å leve opp til forventningene urinnvånerne har til turister. For å komme inn på Grand Palace ble vi kledd opp i sømmelige og vakre kreasjoner siden vi sjølsagt ikkje var tilstrekkelig tildekt.
Tuktuk-runden gikk altså òg innom et turistkontor, kor vi svei av en liten formue på litt spontan planlegging av de neste tre ukene. Vi bestilte åpen buss- og båtbillett til øya vi er på no, åpen bussbillett til Anghor Wat i Cambodia, fly fra Ho Chi Minh i Vietnam tilbake til Bangkok, tog og båt fra Bangkok til Koh Phangan og hotell i fire netter der. Alt dette til den nette sum av 1600 NOK.
Samme kveld fikk vi den etterlengtede bagasjen vår og ladere av ulikt slag ble kjapt plugget i veggen. Ulike velduftende produkter ble tatt med i dusjen og skitten bangkoklukt ble historie. Iallefall for noen minutter.
Tirsdag fikk vi bekreftet av vi var booket inn på buss og båt til Koh Chang dagen etter, og savnet etter sol og strand ble om mulig enda større. Nå er vi her og planen for dagen er å ligge strak ut på kvit sand og starte på det største prosjektet pr idag: Å kvitte oss med vår sjøl-lysende blåkvite vinterhud. Stedet heter Bang Bao, vi bor på Cliff Cottages. Hyttene vi bor i er ganske basic, men området rundt resepsjonen er ganske så koselig og fnisete thaijenter som personale gjør tilværelsen mer enn bra nok for oss.
søndag 10. januar 2010
One night in Bangkok
Optimistiske og glade mottes vi alle tre paa Gardermoen 7. januar klokken halv fire. Lite visste vi hva som ventet oss. Vi hadde hort snakk om noen forsinkelser i London pga uvaer, men vi krysset fingrene for at alt skulle ga bra.
Flyet til London var 1 time forsinket. Vi hadde 3 timer i London pa a rekke neste fly, sa dette skulle ga riktig sa bra. Oppe i luften opplyste kapteien om at vi til og med hadde hentet inn litt av den forsinkede tiden. Perfekt! Soft landing uten applaus (forste gang jeg har sittet pa et fly hvor de ikke applauderer nar man har landet). Pa grunn av forsinkelsene fra Gardermoen ble vi staende i ko for a fa tidelt "parkeringsplass" til flyet. I mellomtiden matte vi ogsa spyle flyet pa grunn av kulda. Halvannen times tid senere fikk vi et sted a parkere flyet. Bussene som skulle frakte oss videre til gaten stod klare utenfor og ventet pa oss, men likevel var det ingen som apnet dorene pa flyet. Arsak: Personen som kjorer trappa man gar ned fra flyet i, hadde tydeligvis "finished his shift", og det var jo selvfolgelig bare autorisert personell som kunne kjore trappa. Sa mens de jobbet pa spreng for a finne en slik person ble vi sittende inne i flyet a se tiden tikke forbi avgang pa flyet til Bangkok.
Ok, tenkte vi, det har vaert forsinkelser i hele dag, kanskje vi er sa heldig a rekke flyet likevel. Signe sendte et par sms hjem og fikk konstatert at flyet til Bangkok var delayed. Yes!! Fortsatt en mulighet. Na hadde ogsa trappemannen kommet og vi kunne lope inn i bussen og videre til gaten. Ny sikkerhetssjekk forte til grundig sjekk av handbagasje, tap av verdifull tid og 500 meter sprint etter dette. Gate closed.
Jaja, vi var heldigvis ikke de eneste som hadde mistet flyet, sa vi allierte oss med to brodre fra Belgia for a finne ut hva vi skulle gjore na. Disse brodrene (som vi faktisk ikke vet navnet pa), viste seg a vare gull verdt for gruppa var. Signe, Jonas og jeg satte oss ned for a spille litt kort mens vi ventet pa hjelp, og innen vi var ferdig med spillet hadde de belgiske brodrene funnet svaret pa de fleste sporsmal. Greit for oss :)Som kompensasjon fikk vi en natt pa hotell i London, men reisen dit matte vi betale selv, siden det var midt pa natta og alle bussene hadde sluttet a ga. Helt greit hotell. Vi ble tildelt et enkeltrom med dobbeltseng og utslagbar stol. Doble madrasser og ekstra store dyner i dobbeltsenga og ingenting i den andre. Fordelingen var soleklar: Jentene i dobbeltsenga, Jonas i "stolen". Han matte i tillegg hente egen dyne og re den opp selv. Morsomt syn for Signe og meg, da Jonas tydeligvis ikke hadde gjort dette pa en stund.
Etter ca. 4-5 timer pa oyet, bar det i veg til flyplassen igjen for a booke om billettene (dette kunne de heller ikke hjelpe oss med dagen for). Lang ko ventet oss, og da det endelig skulle bli var tur i skranken, forsvant alle de ansatte. Smilet satt lost og humoret var likevel pa topp, for vi stod jo tross alt forst i koen! Ikke lenge etter kommer de tilbake, og vi fikk beskjed om at alt var fullt, og at bagasjen vaar fortsatt var i Oslo. Yes, enda en natt pa hotell tenkte vi, men sa plutselig virker det som om damen bak skranken far opp en eller annen beskjed pa skjermen. "Jeg booker dere inn pa et fly i kveld, og bagasjen deres vil mest sannsylig vare ombord i det flyet". Yes, ting gar var vei igjen. Bare 12 timer til avgang.
Det blir senere annonsert at gaten apner en time for avgang. Dette blir det store hoydepunktet for dagen, og vi teller faktisk ned da det gjenstar ti minutter. Gatenummer pa skjermene blir byttet ut med "please wait" i ytterligere en time. Jubelen er stor da gaten endelig apner og vi far satt var fot inne pa flyet. 25 timer forsinket. Det kunne vart verre, sa vi klager ikke. Bare overlykkelige over at det store eventyret vart endelig kan begynne.
Fremme i Bangkok med sine 30 varmegrader, skjonner vi fort at vi ser ut som skikkelige turister. Likbleike med kamera og et stort sporsmalstegn i panna. Hvor er de belgiske brodrene!? Bagasjen var viser seg a ikke finne veien til Bangkok, noe som bidrar til at vi ma fylle ut et skjema, ringe et nummer og vente. Status na, 24 timer senere, er at vi fortsatt venter. Glade og optimistiske som vi er finner vi fort veien til et stappfult omrade, ogsa kjent som den beromte backpackerstreeten Khao San Road. Her far vi prutet til oss noen nye klar, slik at vi kan omgas andre mennesker uten a lukte som om vi har vart pa fjelltur til Galdhopiggen i 14 dager. Pruting er noe vi alle tre kan bli bedre pa har vi funnet av. Litt for darlig selvtillit pa dette omradet har gjort at vi godtar litt tidligere enn vi kanskje kunne ha greid. Det kan jo bare bli bedre, det lyser jo fortsatt kjempeturist av oss, sa vi tar det ikke sa tungt. I dag opplevde Signe faktisk a bli prutet for av mannen som ville selge henne noe. Tydelig at de har mye a ga pa.
Forste kveld i Bangkok og vi finner oss allerede kjentfolk hjemme fra Norge. Riktig nok et planlagt sammentreff, men ikke mindre hyggelig av den grunn. Ida fra klassen til Jonas og meg er ogsa pa en tremannstur, og dermed blir det duket for en helaften i Bangkok city! Jeg kan nevne ulike elementer som oltarn, thaimat og god stemning! Ikke varst til forste kvelden a vare!
Dagen i dag har vi brukt til a bli litt bedre kjent med byen og de tingene man burde se nar man er her. Vi har bl.a besokt et helgemarked, vart pa et gedigent kjopesenter, kjort skytrain, battur pa elva, sett ulike templer og selvfolgelig kjort de "need for speed"- transportmidlene de har her; Tuk-Tuk. Sistnevnte var en utrolig morsom opplevelse, spesielt nar det gar sa fort og den lune vinden blaser godt i det varme varet.
I morgen skal vi gjore alt vi ikke fikk tid til i dag, noe som inkluderer en times thai massasje! Ellers skal vi bare ta det helt med ro, vente pa bagasjen var og forflytte oss lenger sor i landet.
Vi har det utrolig bra her og haaper det er minst 40 grader forskjell her fra hjemme :D
PS! Bilder kommer nar vi far bagasjen med kamreraledningen i :)
tirsdag 5. januar 2010
Reiserute
Reiseruta vår ser slik ut:
07.01: OSLO - LONDON - BANGKOK
21.02: BANGKOK - SYDNEY
15.03: BRISBANE - NADI (FIJI)
28.03: NADI - LOS ANGELES
18.04: LOS ANGELES - SAN SALVADOR - LIMA
29.04: LIMA - SAO PAULO
21.05: RIO DE JANEIRO - LONDON - OSLO
07.01: OSLO - LONDON - BANGKOK
21.02: BANGKOK - SYDNEY
15.03: BRISBANE - NADI (FIJI)
28.03: NADI - LOS ANGELES
18.04: LOS ANGELES - SAN SALVADOR - LIMA
29.04: LIMA - SAO PAULO
21.05: RIO DE JANEIRO - LONDON - OSLO
mandag 4. januar 2010
Verden venter
Nå er det faktisk ikke mer en 3 dager til vi reiser. Sjukt å tenke på. Reisen som har vært drømt om i over 1 år er ikke mer enn noen timer unna. Ryggsekker, Lonely Planet-bøker og mikrofiberhåndklær er kjøpt inn. Leiebiler, hosteller og flybilletter er betalt.
Vi skal innom minst 6 land på 4 kontinenter. Fjell skal bestiges, flere hav skal utforskes og i hvertfall 1 jungel skal få besøk av oss. Vi skal øyhoppe i Fiji, lære oss å surfe i Australia, gå inkatrailen 4 mil opp til Machu Picchu og ikke minst spille bort det vi har igjen av penger i Las Vegas. Turen avsluttes med en måned i Brasil.
Verden venter, og vi gleder oss!
Vi skal innom minst 6 land på 4 kontinenter. Fjell skal bestiges, flere hav skal utforskes og i hvertfall 1 jungel skal få besøk av oss. Vi skal øyhoppe i Fiji, lære oss å surfe i Australia, gå inkatrailen 4 mil opp til Machu Picchu og ikke minst spille bort det vi har igjen av penger i Las Vegas. Turen avsluttes med en måned i Brasil.
Verden venter, og vi gleder oss!
Abonner på:
Innlegg (Atom)