(på en stund)
Brasil er siste stopp på vår store reise og her har vi no vore i tre veker. I dag er dagen for vår siste flyreise. Det er med veldig blanda følelser vi sitter her og snakker om korleis det blir å komme heim. Det er ingen tvil om at vi gleder oss til å møte alle våre kjente og kjære heime, men livet på loffen er ganske problemfritt og deilig, så det å komme heim til jobb og/eller skule ser vi på med delte meiningar.
De første tre dagane i Brasil tilbrakte vi i Sao Paulo, som vi alle er skjønt einige om at er ein drittby som ikkje fortjener besøk. Det mest konstruktive vi gjorde der var å vaske klede og gå på kino. Jonas hadde lenge sett fram mot premieren av Iron Man 2. Sidan vi var i eit portugisisktalande land med sans for dubbing trippelsjekka vi at filmen var med engelsk tale før vi kjøpte billettar til "Homem do ferro 2". Heldigvis fekk vi ingen overraskingar på den fronten. Det var berre litt vanskelig å skjønne det som vart sagt på fransk og russisk osv når det kun vart teksta på portugisisk.
Vi tok buss til ein koseleg liten by langs kysten mellom Sao Paulo og Rio de Janeiro kor eg var i fjor og storkoste meg. i Paraty var planen å slappe mest mogleg av og tilbringe flest mogleg timar på stranda. Alt gjekk etter planen. Vi vart A-mennnesker for ei vekes tid og kjøpte sololje med lav faktor for å få fortgang i sakene.
Siste destinasjon var Rio de Janeiro, og vi hadde samme plan for opphaldet i Rio som for dagane i Paraty; avslapning og sol. Det første har vi ikkje hatt store problem med, men sola har ikkje vore heilt på vår side. 3 heile dagar i sola av 13 dagar i Rio var ikkje heilt det vi var ute etter. Men misforstå meg rett, vi har storkost oss likevel. Veret er tross alt ikkje alt her i livet:) Dei siste 12 dagane i Rio har vi delt med norske Stina og Magnus som vi var på Mojosurf i Australia med, og svenske Hanna som var i gruppa vår på Inca Trail. Vi har hatt det kjempekjekt sammen og magemusklene har gjennomgått mang en latterkrampe.
Vi har alle sammen vore litt lei av sightseeing i og med at det har blitt mykje av det i løpet av turen, så vi har rett og slett vore late i Rio de Janeiro. Eit lite samandrag:
- Fotballkamp på Maracana mellom Sao Paulo og Flamengo
- Shopping på Copacabana og Ipanema, samt Rio Sul
- Shopping på Hippie Fair
- Fest hos en brasiliansk riking som har en greie for skandinaviske folk han møter på stranda. Sjukt stor toppleilighet med utsikt mot lagunen og Jesus-statuen. Tilsynelatende ingen venner, derav opp-plukking av tilfeldige blonde mennesker på stranda.
- 17. maifeiring med god middag, koselige venner og sjampis til dessert
- McFlurry Mini Bis i store mengder
Nå er det et kvarter til vår siste utsjekk og vi er glade for at dette er siste gangen vi trenger å pakke sekken. For denne gang iallefall:)
torsdag 20. mai 2010
onsdag 5. mai 2010
Inka Trail til Machu Picchu
Fra USAs glitrende og massive kultur entret vi Perus hovedstad Lima med onske om forandring. Forandring i den forstand at casinoer, bilkjoring og sene natterstimer na skulle byttes ut med tidlige morgener, gaturer i fjell og daler og ikke minst en litt organisert hverdag hvor det meste var tilrettelagt pa forhand. Perfekt blanding av a gjore noe a ikke gjore noe.
Og forandring ble det.
Vi fikk beskjed om a pakke om sekkene vare og stappe 4 kg av det mest nodvendige i en sakalt "daffelbag". Ca 10 minutter for avreise ble disse 4 kgene omgjort til 3 kg, noe som skapte stor fortvilelse blant visse i gruppen. Arsaken til dette var at portorene som skulle bare disse bagene ikke kunne bare mer enn 6 kg fra hver person. Sa da sovepose og liggeunderlag veide tilsammen 3 kg var det bare a fjerne utstyr. Senere fant vi ogsa ut at hver av disse portorene barte tilsammen 25 kg pa ryggen under hele Inka trailen. Sjuke supermennesker.
For jeg gar videre ma jeg bare avklare noen korte fakta:
- Inka Trailen strekker seg over 4 dager (varierer fra hvilen tur man er med pa) og ender opp pa Machu Picchu tidlig om morgenen den siste dagen.
- Hoyeste punkt pa turen ligger ca 4200 moh.
- I gjennomsnitt gar man ca. 8 timer per dag, inkludert lunsjpause og andre smastopp.
- Portorer (Porters) barer alt av utstyr. Dette inkluderer mat, drikke, telt, kopper og glass og alt annet kjokkenutstyr i tillegg til vare 6kg tunge daffelbagerbager.
- Alt man barer selv er sin egen "daypack" med vann, solbriller, myggspray, caps osv. Det mest nodvendige med andre ord.
Dag 1 - Den enkle dagen
Jepp, en god og rolig start pa turen med utrolig vakker utsikt, mange lokale helter i veikanten som solgte veske av diverse slag, samt relativt flat eller grei stigning i terrenget. Portorene (i alt 20 pers.) med hver sine 25 kg lop forbi oss som om de hadde fanden i helene. Helt utrolig a se pa. Vel fremme hadde de satt opp telt vi skulle spise i og laget mat og dekket pa bordene (med duk og det hele) og jammen hadde de ikke poppet popcorn til oss ogsa. I tillegg hadde de blast opp madrassene vare og satt frem et fat med varmt vann til hver av oss slik at vi kunne vaske ansiktet eller ta et fotbad om vi ville det. Den slags luksus var ikke forventet.
Dag 2 - Den toffeste dagen
I forkant av denne dagen var alt vi fikk hore at de som ikke klarte denne dagen ville ikke klare turen i det hele tatt. Litt sann vinn eller forsvinn pa en mate. Kom du deg gjennom denne dagen var det ingen vei tilbake, da matte man fullfore. Greit nok. Vi hadde da ingen planer om a gi oss. Dag 1 var jo sapass grei. Likevel var vi utrolig nervose da vi vaknet opp 05.30 dag 2 like for solen sendte sine straler over fjelltoppene. Vi ble mott i teltapningen med varmt vannbad (igjen), te og en egen portor som stod klar med torkepapir. Skulle ikke vi liksom vare pa fjelltur!? Nar sant skal sies har vi tenkt mange ganger i lopet av turen pa denne dagen da vi skulle ga langt og lenge i fjellet. Trening av ymse slag har blitt nevnt, men det har vart mye snakk og lite forberedelser. Jeg kan nevne bl.a: "Vi skal ikke ta oss en joggetur a? Vi skal jo tross alt ga inka trail om noen mnd.." og "Hva hvis vi tar 20 armhevninger i tillegg til a ga opp og ned trappetrinn hver kveld for vi legger oss.. Da blir vi skikkelig i form til Machu Picchu". Ikke noe av dette ble gjennomfort sa man kan tryg si at formen ikke var pa topp hos de tre vikingene fra nord.
Dagen startet med bratt stigning og fortsatte med bratt stigning. Ingen kjare mor her, nei. Vi ble fortalt at det a ga i sikk-sakk opp bakkene ville ta av litt for belastningen i beina, sa det var det vi gjorde. Da vi stoppet for lunsj kunne vi se toppen av fjellet som la pa 4200 m.o.h. Langt det borte (og oppe i hoyden) virket utrolig langt unna. Da var det bare a gi det man hadde! Sjukt mange andre grupper gikk inka trailen pa samme tidspunkt, sa vi passerte og ble passert av alt fra skandinaver til indere til gamle damer i 60-ara.
Utsikten pa toppen var helt ubeskrivelig, derfor skal jeg legge ut bilder sa fort jeg kommer pa dataen til Signe (der er alle bildene). Selv om vi hadde nadd toppen og var superglade for at det verste var over, hadde vi likevel 2 timer til med straka vegen nedover. Vi fant fort ut at det var mye lettere a lope nedover steintrappene da dette ikke ga like mye syre i beina som hvis man skulle gatt sakte. Litt risky business, men det gikk da heldigvis bra med alle mann. Klokka 14.00 pa dagen var vi allerede fremme. Da hadde vi gatt siden klokka 06.00 og alle mann alle var klare for en liten "afternoon nap". Til middag fikk vi suppe til forrett, kyllig til hovedrett og jammen hadde ikke kokken bakt en kake til dessert. Midt oppe pa fjellet fikk vi blotkake!
Om nettene kunne det fort bli svart fa varmegrader, sa vi fant ut at vi skulle rullere pa hvem som fikk ligge i midten inne i tremannsteltet vart. Denne natten var det Signe sin tur, som hadde den varmeste natten pa lenge. Godt vi har hverandre!
Dagen startet med bratt stigning og fortsatte med bratt stigning. Ingen kjare mor her, nei. Vi ble fortalt at det a ga i sikk-sakk opp bakkene ville ta av litt for belastningen i beina, sa det var det vi gjorde. Da vi stoppet for lunsj kunne vi se toppen av fjellet som la pa 4200 m.o.h. Langt det borte (og oppe i hoyden) virket utrolig langt unna. Da var det bare a gi det man hadde! Sjukt mange andre grupper gikk inka trailen pa samme tidspunkt, sa vi passerte og ble passert av alt fra skandinaver til indere til gamle damer i 60-ara.
Utsikten pa toppen var helt ubeskrivelig, derfor skal jeg legge ut bilder sa fort jeg kommer pa dataen til Signe (der er alle bildene). Selv om vi hadde nadd toppen og var superglade for at det verste var over, hadde vi likevel 2 timer til med straka vegen nedover. Vi fant fort ut at det var mye lettere a lope nedover steintrappene da dette ikke ga like mye syre i beina som hvis man skulle gatt sakte. Litt risky business, men det gikk da heldigvis bra med alle mann. Klokka 14.00 pa dagen var vi allerede fremme. Da hadde vi gatt siden klokka 06.00 og alle mann alle var klare for en liten "afternoon nap". Til middag fikk vi suppe til forrett, kyllig til hovedrett og jammen hadde ikke kokken bakt en kake til dessert. Midt oppe pa fjellet fikk vi blotkake!
Om nettene kunne det fort bli svart fa varmegrader, sa vi fant ut at vi skulle rullere pa hvem som fikk ligge i midten inne i tremannsteltet vart. Denne natten var det Signe sin tur, som hadde den varmeste natten pa lenge. Godt vi har hverandre!
Dag 3 - Den lengste dagen
16 km med 3 pass som skulle krysses. Denne dagen var fylt med flere stopp pa ulike inka-ruiner og et ellers ganske lett terreng som gjorde at det var fantastisk a ga bortover og nyte utsikten uten a vare sa sliten. Vi tre, pluss en handfull til tok en ekstra tur til en annen inka-ruin for vi dro tilbake til campen. Den siste campen var utstyrt med strom, dusjer, ol og masse andre mennesker. Middagen i dag bestod av suppe til forrett, kylling og pommes frites til hovedrett og gele (!) til dessert. Etter middag hadde vi "avslutningsseremoni" hvor vi sa noen ord og delte ut litt tips til knisende portorer som ville ha klem av alle jentene.Dag 4 - Machu Picchu
Stod opp rundt klokka 04.00 og spiste og pakket sekkene. Spenningen la i luften om hva vi skulle fa se denne dagen. Det var ogsa mer som la i luften denne dagen. Regn. Oseposende regn. Frem med ponchoen og lommelykta, ikke noe verre enn det. Etter litt trasking i morket sluttet det a regne og vi kunne traske de 6 km i taake i stedet. Vi kom frem til siste stopp for Machu Picchu hvor vi kunne se ned pa selve ruinene. Det vil si dersom det ikke var skyer over alt. Den siste halvtimen helt frem gikk som en lek for de stole beina, og hapet om en skyfri dag la i alle sine tanker. Vel nede ble vi nok en gang skuffet. Var assistentguide hadde gatt turen rundt 20 ganger og hadde aldri opplevd a ikke se Machu Picchu fra det beromte postkortstedet i na befant oss pa. Men sa, som et under fra himmelen, lettet taka litt etter litt og vi kunne skimte konturene av ruinene. Etter fem minutter var all take borte og Machu Picchu la foran oss - mer mektig enn vi hadde forestilt oss! For et fantastisk syn!De neste timene ble vi guidet rundt og fikk innsyn i den gamle byens historie. Deretter kunne vi lope rundt og ta egne bilder. Slitne og stole bar det ned til sentrum for en siste avskjedsmiddag med gruppa. Sa tok vi tog og buss tilbake i Cusco hvor alle gikk direkte til sengs uten avskjed til de i gruppa som ikke skulle med til Amazonas.
Inka Trail og Machu Picchu skrives inn i boka som et av de storste hoydepunktene hittil pa turen! Anbefales til alle!! Det finnes ingen aldersgrense - og sa lenge du ikke har problemer med hjertet vil man klare turen omtrent uansett form! God tur til alle dere som velger a dra. Husk a ta med solkrem!
torsdag 29. april 2010
Smaatt og godt fra USA
Litt smatterier fra USA som jeg kom pa i farten. Siste nytt fra Peru kommer snart ogsa :D
* Utsagnet om at folk i USA er feite stemmer pa en sakalt p. Det er virkelig ingen overdrivelse nar man sier at 8 av 10 personer man gar forbi er overvektige. Vi har bilder til bevis.
* Maten i USA er sjukt billig. Det vil si; dersom du spiser pa Mc Donalds, Burger King eller lignende. Pa McDonals far du f.eks frokost til $1. Punkt 1 ble ikke sa overraskende likevel.
* Vi har fatt skikkelig dilla pa Taco Bell. Konkurrenten til de ovennevnte kjedene og vares definitive favoritt. Hvorfor dette ikke finnes i Norge er et uforstaelig spm vi ikke har klart a finne svaret pa enda. Noen som vet?
* Vi har tilbakelagt litt i overkant av 400 mil pa ostsiden av USA i lopet av tiden var her. Dette tilsvarer det samme som en kjapp kjoretur fra Los Angeles til New York.
* Forste dagen var i Los Angeles var Jonas bombesikker pa at han sa en kjent Hollywoodskuespiller. Na - mange uker senere - har han fortsatt ikke kommet pa hva den personen heter, hvordan han ser ut eller hvilke filmer han er kjent fra. Signe og jeg tviler pa historiens reliabilitet, men Jonas er fast bestemt pa a lose mysteriet for reisen er over.
* Etter solfylte dager pa Fiji med bading, taning og flaskesvis med solkrem har huden var na begynt a torke inn. Mangel pa sol har vart et faktum etter at vi kom til statene og dermed og vi er alle enige om at den innskrumpne huden som na begynner a ta form ikke er sa attraktivt i en sa ung alder (ja, vi foler oss fortsatt unge til tross for at to av oss har blitt et ar eldre pa tur). Jonas folte dette spesielt skremmende og gikk til innkjop av fuktighetskrem for forste gang i sitt liv. Jeg kan rapportere om gode nyheter, da samtlige er pa vei tilbake til den fantastiske ungdommelige huden vi hadde bare noen fa uker tilbake!
* Vi har tidligere rapportert om var sakalte "sprakcomfused"-het da vi tidvis hadde problemer med a uttykke oss pa riktig sprak eller med riktig grammatikk spesielt i Asia. USA er tydeligvis intet unntak, noe vi fkk bevist en liten fuktig kveld i San Diego. Servitoren pa utestedet spurte Jonas om han ville ha noe mer a drikke pa, hvor Jonas svarte pa ekte norsk-emgelsk at han gjerne ville "wait a little bittle". Om dette var den fornuftige siden av hjernen som snakket eller om han rett og slett ble litt sprakconfused er vi fortsatt litt i tvil om. Signe og jeg fikk oss i hvert fall en god latter.
* Det er sjukt vanskelig a kjope gaver til dere der hjemme. Vanskelig a vite hva dere vil ha, hvor mye det skal koste, hvor stort osv. Derfor bor dere ikke forvente dere all verden nar det kommer til dette punktet. Sann, det lettet noen kilo av skuldrene.
---NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB! --- VIKTIG NYHET---
* Jonas har gatt pa en smell. Da vi kom til Peru ble vi kjent med et par fra Sverige som selvfolgelig hadde rull pa rull med snus med seg i bagen. Jonas falt desverre for fristelsen og har na sprukket. 2,5 mnd snusfri ble feiret med en snus da vi nadde toppen av fjellet under Inka Trailen.
Vi har det fortsatt supert, men vi merker at hjemreisen narmer seg med stormskritt..
* Utsagnet om at folk i USA er feite stemmer pa en sakalt p. Det er virkelig ingen overdrivelse nar man sier at 8 av 10 personer man gar forbi er overvektige. Vi har bilder til bevis.
* Maten i USA er sjukt billig. Det vil si; dersom du spiser pa Mc Donalds, Burger King eller lignende. Pa McDonals far du f.eks frokost til $1. Punkt 1 ble ikke sa overraskende likevel.
* Vi har fatt skikkelig dilla pa Taco Bell. Konkurrenten til de ovennevnte kjedene og vares definitive favoritt. Hvorfor dette ikke finnes i Norge er et uforstaelig spm vi ikke har klart a finne svaret pa enda. Noen som vet?
* Vi har tilbakelagt litt i overkant av 400 mil pa ostsiden av USA i lopet av tiden var her. Dette tilsvarer det samme som en kjapp kjoretur fra Los Angeles til New York.
* Forste dagen var i Los Angeles var Jonas bombesikker pa at han sa en kjent Hollywoodskuespiller. Na - mange uker senere - har han fortsatt ikke kommet pa hva den personen heter, hvordan han ser ut eller hvilke filmer han er kjent fra. Signe og jeg tviler pa historiens reliabilitet, men Jonas er fast bestemt pa a lose mysteriet for reisen er over.
* Etter solfylte dager pa Fiji med bading, taning og flaskesvis med solkrem har huden var na begynt a torke inn. Mangel pa sol har vart et faktum etter at vi kom til statene og dermed og vi er alle enige om at den innskrumpne huden som na begynner a ta form ikke er sa attraktivt i en sa ung alder (ja, vi foler oss fortsatt unge til tross for at to av oss har blitt et ar eldre pa tur). Jonas folte dette spesielt skremmende og gikk til innkjop av fuktighetskrem for forste gang i sitt liv. Jeg kan rapportere om gode nyheter, da samtlige er pa vei tilbake til den fantastiske ungdommelige huden vi hadde bare noen fa uker tilbake!
* Vi har tidligere rapportert om var sakalte "sprakcomfused"-het da vi tidvis hadde problemer med a uttykke oss pa riktig sprak eller med riktig grammatikk spesielt i Asia. USA er tydeligvis intet unntak, noe vi fkk bevist en liten fuktig kveld i San Diego. Servitoren pa utestedet spurte Jonas om han ville ha noe mer a drikke pa, hvor Jonas svarte pa ekte norsk-emgelsk at han gjerne ville "wait a little bittle". Om dette var den fornuftige siden av hjernen som snakket eller om han rett og slett ble litt sprakconfused er vi fortsatt litt i tvil om. Signe og jeg fikk oss i hvert fall en god latter.
* Det er sjukt vanskelig a kjope gaver til dere der hjemme. Vanskelig a vite hva dere vil ha, hvor mye det skal koste, hvor stort osv. Derfor bor dere ikke forvente dere all verden nar det kommer til dette punktet. Sann, det lettet noen kilo av skuldrene.
---NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB!--- VIKTIG NYHET--- NB! NB! --- VIKTIG NYHET---
* Jonas har gatt pa en smell. Da vi kom til Peru ble vi kjent med et par fra Sverige som selvfolgelig hadde rull pa rull med snus med seg i bagen. Jonas falt desverre for fristelsen og har na sprukket. 2,5 mnd snusfri ble feiret med en snus da vi nadde toppen av fjellet under Inka Trailen.
Vi har det fortsatt supert, men vi merker at hjemreisen narmer seg med stormskritt..
lørdag 17. april 2010
From the U to the S to the A
(Sidan vi er i USA og alt her er sabla stort, kjem her eit relativt stort innlegg om tida vi har tilbrakt her.)
Lista er lang over ting vi har gjort sidan vi kom til Statene. Opphaldet vårt her er så godt som over og eg kan trygt seie at vi er meir enn fornøgde med det vi har opplevd her. Vi har vore innom tre statar (California, Nevada og Arizona) og kvar dag har blitt utnytta til det fulle. Vi begynte kalaset i Los Angeles, nærmare bestemt i Melrose Avenue i West Hollywood. Der budde vi på Orbit, eit hostell til ein billig penge med bla gratis stand up, gratis øl og gratis internett. Vi brukte første dagen, mandag 29. mars, til å dra på ein aldri så liten tur til Santa Monica med vår kjære Chrysler Cruiser for å treffe bergenseren Henrik som vi vart kjent med på Fiji og få med oss den obligatoriske piren og shoppe litt. Anne Beate trengte nytt kamera nok ein gong og endte etter en stund opp med eitt som kosta litt meir enn planlagt, men samtidig satte det gamle kameraet hennar i eit veldig dårlig lys. Vi er alle veldig fornøgde med dét:)
Universal Studios sto for tur på tirsdag og var kort sagt fantastisk. Vi gjorde alt vi fekk tid til og var der til det stengte pluss litt til. Idét vi gjekk ut frå parkområdet gjekk vi på Alice in Wonderland på kinoen rett utanfor. Jonas duppa av som eit barn fullt av inntrykk etter ein dag med opplevingar, men vi andre klarte å halde oss vakne til vi kom tilbake til hostellet. Onsdag var dagen for Hollywood Boulevard. Minnekorta i kameraa var tømte etter dagen før og spaserskoa var funne fram. Vi gjekk nesten heile Walk of Fame fram og tilbake og var innom Madame Tussauds på vegen, før vi avslutta dagen med ein køyretur i Mulholland Drive i håp om å sjå ein kjendis eller to eller husa deira. Dermed var minnekorta igjen fylt opp. Atter ein bra dag i LA, der altså:)
Etter tre utrulege dagar i LA og omegn, var tida moden for å dra vidare, og adressa til Tine og Christopher i Santa Barbara vart skrive inn på GPS-en med ”Hollywood sign” som viapunkt. Etter å ha trossa fleire ”No access to the Hollywood sign”-skilt kom vi omsider ganske nærme skiltet, men måtte til slutt snu på grunn av litt for mange forbudt- og privat veg-skilt. Vi køyrte i nokre timar på Hwy 1 for å komme oss til Santa Barbara, noko som var ei oppleving i seg sjølv. Hwy 1 går langs kyststripa og byr på fantastisk utsikt og mektig natur. Vi fekk tilbod om å sove på sovesofaen hos Tine og Christopher, som går i klassa mi i Trondheim og er i SB på utveksling, og det gjorde vi med den største glede. Før leggetid kom Ingunn og Andreas innom og vi spiste pizza og prøvde å kverke Gin-en og Rom-en som vi ikkje hadde klart å drikke opp på Fiji. Vi tok ”partybussen” inn til sentrum og følte oss litt gamle, sidan det var sterke tendensar til fjortisfyll blant alle dei andre festglade studentane som var ute. I USA har dei ikkje lov til å drikke før dei er 21 år, og då er jo vi nordmenn allereie rutinerte festarar.
Etter Santa Barbara gjekk turen vidare til San Francisco. Trass i lave temperaturar (i vår målestokk) og tidvis regn fekk vi med oss ein tur med Cable Car, Golden Gate Fortune Cookie Factory, Alcatraz, lanseringa av iPad, Golden Gate Bridge, samt innsida av utallige butikkar på det to dagar lange opphaldet vårt i byen. Etter dette sette vi snuten austover mot Yosemite, ein 1200 kvadratmiles stor nasjonalpark som ligg i innlandet i California. Der tok vi inn på Yosemite Bug, eit ”hostell” litt utanfor sjølve parken. Yosemite Bug baud på fyr i peisen, brettspill og kakao, noko vi sette utruleg stor pris på etter å ha lest eit utall statusoppdateringar frå påskehelga heime. Vi fekk rett og slett litt påfyll av heimekos, noko vi ikkje hadde forventa i det heile tatt. Vi bestemte oss for å smelle til med ein sekstimars topptur til Yosemite Falls påfølgande dag for å gå av oss litt dispensercola og burger og samtidig få med oss parkens finaste tur og utsikt. Dermed gjekk vi til sengs med vekkarklokkene på ”tidleg”. Anne Beate vakna med vondt i halsen og bestemte seg for å droppe turen og prøve å bli frisk etter ei veke med halsvondt. Jonas og eg pakka på oss det vi hadde av varme klede og trilla ut i bilen og håpte at vi ikkje kom til å fryse i hel midt på fjellet. Med ”Trail Lunch” i rumpetasken og vann i camelbacken (G33K) trasket vi avgårde etter en times tid i bil, og etter ti minutter smeltet vi bort og måtte kle av oss to-tre gensarar kvar. Turen var heilt fantastisk nydelig og vi tok ein avsindig stor mengde bilete.
Neste post på programmet var Grand Canyon, men for å ikkje bruke altfor mange timar i bilen valgte vi å ta ein liten tur innom Las Vegas og overnatte der. Meir om det seinare. For å ikkje blakke oss på overnatting ved Grand Canyon sov vi i Flagstaff, ein liten og koselig by halvannan time unna sør for Canyon. Grand Canyon var svært og mektig, og vi var der heile dagen og gjekk rundt på stiar og såg på utsikten. Ein del bilete vart også tatt her, merkeleg nok:)
Tilbake til Vegas. Sjukt! Las Vegas er kort fortalt USA sin leikeplass for vaksne. Hotella ser ut som gigantiske eventyrslott, romerske borgar, eller rett og slett byar, og rett som det er sprutar ei enorm fontene i veiret og du er midt i eit lysshow foran verdas største casino. Vegas har sin eigne versjon av Eiffeltårnet, Venezia og New York. Men alt dette har du kanskje sett på film, så då treng eg ikkje beskrive det nærmare. Vi måtte sjølvsagt putte litt dollar i speleautomatane mens vi var der, og vi la òg igjen litt pengar for øl. Vi dro på ”Lav Vegas Comedy Show” for å få med oss eitt av dei mange showa som vart vist kvar kveld. Vi ante ikkje at vi kom til å ende opp på eit intimshow med rundt ti andre publikumarar og vere nøydde til å sympatile av halvparten av vitsane. Vi hadde det kjekt, vi, men til andre trur eg vi anbefalar å betale litt meir og gå på eitt av showa på The Strip.
Vi bestemte oss for å besøke ein by meir enn vi i utgangspunktet hadde tenkt: San Diego. Trivelig by:) Jonas hadde eit ønske om å gå på base- eller basketballkamp før vi drar frå USA, og vi gjekk derfor på baseballkamp mellom San Diego Padres og Atlanta Braves. Vi fekk vakre SD-Padres-hattar i inngangen, kjøpte i tillegg kvart vårt supporterplagg og satte oss på billigplassane våre då det var to og ein halv omgang (?) igjen av kampen. Idet kampen var ferdig skjønte vi rundt halvparten av reglane. Padres tapte dessverre så det sang, og vi ønsker dei betre lykke neste gong.
No er vi tilbake i LA og lader opp til PERU, som vi reiser til natt til søndag. Vi gler oss veldig! …og så er vi spente på om Machu Picchu har åpna igjen etter uveiret tidlegare i år…
Lista er lang over ting vi har gjort sidan vi kom til Statene. Opphaldet vårt her er så godt som over og eg kan trygt seie at vi er meir enn fornøgde med det vi har opplevd her. Vi har vore innom tre statar (California, Nevada og Arizona) og kvar dag har blitt utnytta til det fulle. Vi begynte kalaset i Los Angeles, nærmare bestemt i Melrose Avenue i West Hollywood. Der budde vi på Orbit, eit hostell til ein billig penge med bla gratis stand up, gratis øl og gratis internett. Vi brukte første dagen, mandag 29. mars, til å dra på ein aldri så liten tur til Santa Monica med vår kjære Chrysler Cruiser for å treffe bergenseren Henrik som vi vart kjent med på Fiji og få med oss den obligatoriske piren og shoppe litt. Anne Beate trengte nytt kamera nok ein gong og endte etter en stund opp med eitt som kosta litt meir enn planlagt, men samtidig satte det gamle kameraet hennar i eit veldig dårlig lys. Vi er alle veldig fornøgde med dét:)
Universal Studios sto for tur på tirsdag og var kort sagt fantastisk. Vi gjorde alt vi fekk tid til og var der til det stengte pluss litt til. Idét vi gjekk ut frå parkområdet gjekk vi på Alice in Wonderland på kinoen rett utanfor. Jonas duppa av som eit barn fullt av inntrykk etter ein dag med opplevingar, men vi andre klarte å halde oss vakne til vi kom tilbake til hostellet. Onsdag var dagen for Hollywood Boulevard. Minnekorta i kameraa var tømte etter dagen før og spaserskoa var funne fram. Vi gjekk nesten heile Walk of Fame fram og tilbake og var innom Madame Tussauds på vegen, før vi avslutta dagen med ein køyretur i Mulholland Drive i håp om å sjå ein kjendis eller to eller husa deira. Dermed var minnekorta igjen fylt opp. Atter ein bra dag i LA, der altså:)
Etter tre utrulege dagar i LA og omegn, var tida moden for å dra vidare, og adressa til Tine og Christopher i Santa Barbara vart skrive inn på GPS-en med ”Hollywood sign” som viapunkt. Etter å ha trossa fleire ”No access to the Hollywood sign”-skilt kom vi omsider ganske nærme skiltet, men måtte til slutt snu på grunn av litt for mange forbudt- og privat veg-skilt. Vi køyrte i nokre timar på Hwy 1 for å komme oss til Santa Barbara, noko som var ei oppleving i seg sjølv. Hwy 1 går langs kyststripa og byr på fantastisk utsikt og mektig natur. Vi fekk tilbod om å sove på sovesofaen hos Tine og Christopher, som går i klassa mi i Trondheim og er i SB på utveksling, og det gjorde vi med den største glede. Før leggetid kom Ingunn og Andreas innom og vi spiste pizza og prøvde å kverke Gin-en og Rom-en som vi ikkje hadde klart å drikke opp på Fiji. Vi tok ”partybussen” inn til sentrum og følte oss litt gamle, sidan det var sterke tendensar til fjortisfyll blant alle dei andre festglade studentane som var ute. I USA har dei ikkje lov til å drikke før dei er 21 år, og då er jo vi nordmenn allereie rutinerte festarar.
Etter Santa Barbara gjekk turen vidare til San Francisco. Trass i lave temperaturar (i vår målestokk) og tidvis regn fekk vi med oss ein tur med Cable Car, Golden Gate Fortune Cookie Factory, Alcatraz, lanseringa av iPad, Golden Gate Bridge, samt innsida av utallige butikkar på det to dagar lange opphaldet vårt i byen. Etter dette sette vi snuten austover mot Yosemite, ein 1200 kvadratmiles stor nasjonalpark som ligg i innlandet i California. Der tok vi inn på Yosemite Bug, eit ”hostell” litt utanfor sjølve parken. Yosemite Bug baud på fyr i peisen, brettspill og kakao, noko vi sette utruleg stor pris på etter å ha lest eit utall statusoppdateringar frå påskehelga heime. Vi fekk rett og slett litt påfyll av heimekos, noko vi ikkje hadde forventa i det heile tatt. Vi bestemte oss for å smelle til med ein sekstimars topptur til Yosemite Falls påfølgande dag for å gå av oss litt dispensercola og burger og samtidig få med oss parkens finaste tur og utsikt. Dermed gjekk vi til sengs med vekkarklokkene på ”tidleg”. Anne Beate vakna med vondt i halsen og bestemte seg for å droppe turen og prøve å bli frisk etter ei veke med halsvondt. Jonas og eg pakka på oss det vi hadde av varme klede og trilla ut i bilen og håpte at vi ikkje kom til å fryse i hel midt på fjellet. Med ”Trail Lunch” i rumpetasken og vann i camelbacken (G33K) trasket vi avgårde etter en times tid i bil, og etter ti minutter smeltet vi bort og måtte kle av oss to-tre gensarar kvar. Turen var heilt fantastisk nydelig og vi tok ein avsindig stor mengde bilete.
Neste post på programmet var Grand Canyon, men for å ikkje bruke altfor mange timar i bilen valgte vi å ta ein liten tur innom Las Vegas og overnatte der. Meir om det seinare. For å ikkje blakke oss på overnatting ved Grand Canyon sov vi i Flagstaff, ein liten og koselig by halvannan time unna sør for Canyon. Grand Canyon var svært og mektig, og vi var der heile dagen og gjekk rundt på stiar og såg på utsikten. Ein del bilete vart også tatt her, merkeleg nok:)
Tilbake til Vegas. Sjukt! Las Vegas er kort fortalt USA sin leikeplass for vaksne. Hotella ser ut som gigantiske eventyrslott, romerske borgar, eller rett og slett byar, og rett som det er sprutar ei enorm fontene i veiret og du er midt i eit lysshow foran verdas største casino. Vegas har sin eigne versjon av Eiffeltårnet, Venezia og New York. Men alt dette har du kanskje sett på film, så då treng eg ikkje beskrive det nærmare. Vi måtte sjølvsagt putte litt dollar i speleautomatane mens vi var der, og vi la òg igjen litt pengar for øl. Vi dro på ”Lav Vegas Comedy Show” for å få med oss eitt av dei mange showa som vart vist kvar kveld. Vi ante ikkje at vi kom til å ende opp på eit intimshow med rundt ti andre publikumarar og vere nøydde til å sympatile av halvparten av vitsane. Vi hadde det kjekt, vi, men til andre trur eg vi anbefalar å betale litt meir og gå på eitt av showa på The Strip.
Vi bestemte oss for å besøke ein by meir enn vi i utgangspunktet hadde tenkt: San Diego. Trivelig by:) Jonas hadde eit ønske om å gå på base- eller basketballkamp før vi drar frå USA, og vi gjekk derfor på baseballkamp mellom San Diego Padres og Atlanta Braves. Vi fekk vakre SD-Padres-hattar i inngangen, kjøpte i tillegg kvart vårt supporterplagg og satte oss på billigplassane våre då det var to og ein halv omgang (?) igjen av kampen. Idet kampen var ferdig skjønte vi rundt halvparten av reglane. Padres tapte dessverre så det sang, og vi ønsker dei betre lykke neste gong.
No er vi tilbake i LA og lader opp til PERU, som vi reiser til natt til søndag. Vi gler oss veldig! …og så er vi spente på om Machu Picchu har åpna igjen etter uveiret tidlegare i år…
lørdag 3. april 2010
Fiji Islands
Etter 3 uker i Australia (2 av dem med regn) var vi klare for sol, sommer og strand paa Fiji. Turen over stillehavet begynte allikevel daarlig; syklonen Tomas hadde sniki seg inn paa den nordlige delen av Fiji. Flere tusen mennesker ble evakuert og flyet vaart fra Brisbane ble selfolgelig kansellert. Paa flyplassen fikk vi egentlig ingen annen beskjed enn aa vente til neste dag. Vi har blitt ganske vant med lengre opphold paa flyplasser, saa 24 timer paa Brisbane Airport gikk ganske fort. Neste stopp var tross alt Fiji.
Paa den lille flyplassen i Nadi, soer paa Fiji ble vi mott med et hoyt "BULA" av en gjeng spillende og syngende Fijianere. Paa Fiji er man veldig glad i musikk, saa ved hver oy vi kom til ble vi mott med 'Bula' og en sang eller to. Det samme skjedde naar vi dro fra oya. "Bula" betyr "livet" og blir brukt naar man blant annet skal si "hei" eller "velkommen". I alt besokte vi 7 oyer paa Fiji, den ene vakrere enn den andre. Noen av øyene og strendene var dratt rett ut av de raaeste postkort.
Forsteinntrykket vaart var at det var utrolig fint paa Fiji. Det andre var at alt og alle var veldig 'laid back' og rolig.
Man blir gjerne det etter litt for mye slaraffenliv på stranda hvor eneste bekymring er om man står i fare for å få ei kokosnøtt i hodet. For det er ikke saa alt for mye aa gjore paa disse oyene. Man har en liten oy med en bar, strand og et volleyballnett. Thats it. Saa for oss ble det mye kortspill, men vi tok oss ogsaa tid til en fest. En av de siste dagene paa Fiji fylte AB 24 aar. Oya het Beachcomber og vi hadde hort et rykte om at oya skulle vaere en av de beste partystedene i verden, bare slaatt av Koh Phangan i Thailand. Vet ikke helt med det, men vi hadde i hvertfall supert alle mann. Ab selv hadde det saa bra at hun ikke merket at sitt ganske saa nye kamera plutselig var borte. Om det var paa grunn av lapdancen hun fikk, eller om hun bare var glad for endelig aa fylle 24 vet jeg ikke...
Bortsett fra bading, kortspill, volleyball og alkoholkonsum, hadde oyene ogsaa forskjellige aktiviteter man kunne vaere med paa. Vi har blant annet snorklet med haier. Vaert paa oya hvor filmen Castaway ble spilt inn. Vaert i huler hvis eneste inngang er under vann. Snorklet og sett et flyvrak fra andre verdenskrig. Hatt krabberace og ikke minst smakt Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av kvernede rotter fra kavatreet blandet med vann. Det smaker og ser ut som solevann og man blir visst trott og avslappet av det.
Vi levde ganske primitivt med opptil 36 stk paa samme dorm, men paa den maaten blir man veldig lett kjent med romkameratene sine, saa det gikk veldig greit. Maten paa Fiji var varierende, men for oss som hadde betalt alt paa forhand inkl mat, var det deilig aa faa servert 3 retter daglig.
Etter 12 dager i paradis er vi enige om at Fiji er det fineste stedet vi har vaert paa... hittil.
Updates fra USA kommer snart...
Paa den lille flyplassen i Nadi, soer paa Fiji ble vi mott med et hoyt "BULA" av en gjeng spillende og syngende Fijianere. Paa Fiji er man veldig glad i musikk, saa ved hver oy vi kom til ble vi mott med 'Bula' og en sang eller to. Det samme skjedde naar vi dro fra oya. "Bula" betyr "livet" og blir brukt naar man blant annet skal si "hei" eller "velkommen". I alt besokte vi 7 oyer paa Fiji, den ene vakrere enn den andre. Noen av øyene og strendene var dratt rett ut av de raaeste postkort.
Forsteinntrykket vaart var at det var utrolig fint paa Fiji. Det andre var at alt og alle var veldig 'laid back' og rolig.
Man blir gjerne det etter litt for mye slaraffenliv på stranda hvor eneste bekymring er om man står i fare for å få ei kokosnøtt i hodet. For det er ikke saa alt for mye aa gjore paa disse oyene. Man har en liten oy med en bar, strand og et volleyballnett. Thats it. Saa for oss ble det mye kortspill, men vi tok oss ogsaa tid til en fest. En av de siste dagene paa Fiji fylte AB 24 aar. Oya het Beachcomber og vi hadde hort et rykte om at oya skulle vaere en av de beste partystedene i verden, bare slaatt av Koh Phangan i Thailand. Vet ikke helt med det, men vi hadde i hvertfall supert alle mann. Ab selv hadde det saa bra at hun ikke merket at sitt ganske saa nye kamera plutselig var borte. Om det var paa grunn av lapdancen hun fikk, eller om hun bare var glad for endelig aa fylle 24 vet jeg ikke...
Bortsett fra bading, kortspill, volleyball og alkoholkonsum, hadde oyene ogsaa forskjellige aktiviteter man kunne vaere med paa. Vi har blant annet snorklet med haier. Vaert paa oya hvor filmen Castaway ble spilt inn. Vaert i huler hvis eneste inngang er under vann. Snorklet og sett et flyvrak fra andre verdenskrig. Hatt krabberace og ikke minst smakt Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av kvernede rotter fra kavatreet blandet med vann. Det smaker og ser ut som solevann og man blir visst trott og avslappet av det.
Vi levde ganske primitivt med opptil 36 stk paa samme dorm, men paa den maaten blir man veldig lett kjent med romkameratene sine, saa det gikk veldig greit. Maten paa Fiji var varierende, men for oss som hadde betalt alt paa forhand inkl mat, var det deilig aa faa servert 3 retter daglig.
Etter 12 dager i paradis er vi enige om at Fiji er det fineste stedet vi har vaert paa... hittil.
Updates fra USA kommer snart...
lørdag 13. mars 2010
Down Under
Hei igjen!
Har lovet at det ikke skal ga sa lenge mellom hver oppdatering, sa da er det vel pa tide a fortelle om var siste tid her i Australia. Etter at Signe dro til Brisbane for a mote Anders ble Jonas og jeg igjen i Byron Bay med resten av gjengen fra Mojosurf. De neste dagene var fylt med oseposende regn, sa Stina, Magnus, Jonas og jeg fant ut at det var like greit a slappe av et par dager med bl.a taco, film og bordtennis. Digg. Siste dagen i Byron Bay matte jo selvsagt feires (som med alle andre steder vi har kommet til og dratt fra). Sa da hele Mojo gjengen fortsatt var igjen i byen, skal det sies at det ble en verdig avslutning pa kurset som hadde gjort oss alle sa gode til a surfe.
Etter litt fest og moro og masse regn, bestemte Jonas og jeg oss for at na ma det skje noe mer. Dermed hoppet vi pa neste buss nordover til Noosa Heads. Lite og koselig sted, men det stoppet med det. Til tross for regnet provde vi oss pa en aldeles sa liten gatur i Noosas nasjonalpark pa jakt etter koalaer. Det endte med jord og mokk oppover beina, vate klar (paraplyene vi kjopte var ikke av det beste slaget) og ingen koalaer eller lignende dyr og krysse av for pa listen. Skulle vi faktisk forlate Australia uten a ha sett den beromte koalaen? Siste dagen har na kommet og svaret er trist, men sant; jepp. Signe var heldig og fikk holde en nar hun var i zooen med Anders, sa vi for noye oss med at en av oss har sett det i det minste.
Etter Noosa dro Jonas og jeg videre nordover igjen til den beromte Fraser Island. Nydelig sandoy med regnskog, hvite strender, skipsvrak, coffee rocks, coloured sands og sultne dingoer. Desperate etter a fa med oss det viktigste lop vi ut av bussen og ut i regnvaret for a dokumentere at vi hadde vart der. Alt i alt var det egentlig en kjempetur og vi var bare veldig glade for at det hadde skjedd noe annerledes i hverdagen igjen. Varet har sa ufattelig mye a si, og vi skjonner na hvor bortskjemte vi har vart siden vi kom til asia og frem til de siste ukene. Litt regn kan vi tale nar dere hjemme sliter med kuldegrader og metervis med sno.
Har lovet at det ikke skal ga sa lenge mellom hver oppdatering, sa da er det vel pa tide a fortelle om var siste tid her i Australia. Etter at Signe dro til Brisbane for a mote Anders ble Jonas og jeg igjen i Byron Bay med resten av gjengen fra Mojosurf. De neste dagene var fylt med oseposende regn, sa Stina, Magnus, Jonas og jeg fant ut at det var like greit a slappe av et par dager med bl.a taco, film og bordtennis. Digg. Siste dagen i Byron Bay matte jo selvsagt feires (som med alle andre steder vi har kommet til og dratt fra). Sa da hele Mojo gjengen fortsatt var igjen i byen, skal det sies at det ble en verdig avslutning pa kurset som hadde gjort oss alle sa gode til a surfe.
Etter litt fest og moro og masse regn, bestemte Jonas og jeg oss for at na ma det skje noe mer. Dermed hoppet vi pa neste buss nordover til Noosa Heads. Lite og koselig sted, men det stoppet med det. Til tross for regnet provde vi oss pa en aldeles sa liten gatur i Noosas nasjonalpark pa jakt etter koalaer. Det endte med jord og mokk oppover beina, vate klar (paraplyene vi kjopte var ikke av det beste slaget) og ingen koalaer eller lignende dyr og krysse av for pa listen. Skulle vi faktisk forlate Australia uten a ha sett den beromte koalaen? Siste dagen har na kommet og svaret er trist, men sant; jepp. Signe var heldig og fikk holde en nar hun var i zooen med Anders, sa vi for noye oss med at en av oss har sett det i det minste.
Etter Noosa dro Jonas og jeg videre nordover igjen til den beromte Fraser Island. Nydelig sandoy med regnskog, hvite strender, skipsvrak, coffee rocks, coloured sands og sultne dingoer. Desperate etter a fa med oss det viktigste lop vi ut av bussen og ut i regnvaret for a dokumentere at vi hadde vart der. Alt i alt var det egentlig en kjempetur og vi var bare veldig glade for at det hadde skjedd noe annerledes i hverdagen igjen. Varet har sa ufattelig mye a si, og vi skjonner na hvor bortskjemte vi har vart siden vi kom til asia og frem til de siste ukene. Litt regn kan vi tale nar dere hjemme sliter med kuldegrader og metervis med sno.
Etter Fraser Island gjensto det en uke av Australia. Vi hadde lenge pratet om a leie en campervan, sa vi bestemte oss for a dra tilbake til Brisbane og mote Signe og dra dit veien forte oss derfra. Camper vanen ble leid; en limegronn, sot liten sak med skiboks pa taket til a sove i. Litt smanervose for venstrekjoring og ingen plass til a provekjore pa gjorde at vi matte innta Brisbane sentrum uten noen videre forklaring. Dette gar bra, tenkte vi. Alt er jo bare omvendt fra Norge. Etter litt tilfeldig kjoring kom vi oss ut pa hovedveien og bestemte oss for a kjore innlandet sorover og ned til hovedsataden Canberra.
Alle tre ble utfordret med det nye kjøremønsteret og alle tre presterte å kjøre på feil side av veien. Jonas ble lettere irritert da han ikke skjønte hvorfor bilen som kom i mot han ikke holdt seg pa sin side av veien. Heldigvis endte alt bra og vi ble alle riktig sa flinke til a kjore de 265 milene vi na har tilbakelagt. På vei nordover igjen fikk vi besøk av Ida som vi sist hadde sett på Koh Phagnan. Slagordet til Jucy camper vans er at "this choppa is perfect for 2, great for three and a party for 4". Kunne ikke unngå å skape en fest siden vi na var blitt 4 personer. Så da vi kom tilbake til kjente omgivelser i Byron Bay var alt som det hadde vært to uker tidligere. Stoor fest og masse god stemning. Vi ville også innom Surfers Paradise som var siste check point på lista før slutten.
Dagen etter ble bilen levert tilbake i Brisbane og vi var klare for a slappe av siste natten pa et hostel. Vi planla a dra pa kino og gikk for a sjekke dagens program. Ingenting falt i smak, sa vi fant ut at vi kunne bruke kinopengene pa litt gyllen forfriskning i stedet. Det hele endte med en lite planlagt tur pa byen og en litt slapp gjeng her vi sitter pa flyplassen et halvt dogn senere. Flyet vart er kansellert pga en liten cyklon som raver over Fiji for oyeblikket. Alt vi kan gjore er a vente til i morgen for a se om det har bedret seg. Heldiggvis har flyplassen sofaer sa vi far sovet oss billig gjennom natten.
God natt og sov godt, hilsen flyplassvandrerne
fredag 5. mars 2010
Nytt land, nye moglegheiter
Vi er no i Australia, og mykje har skjedd sidan førre blogginnlegg, som vart skrive på Koh Phi Phi. Vi har tatt nattoget ein gong til, vore på helgemarknad i Bangkok og hamstra billige Thaivarer, sendt pakke nummer to heim (med billige Thaivarer), tatt feil av flydato og –dag (men funne ut av det før det vart for seint) og kvitta oss med dei siste ”Baht-sa” på flyplassen før take off til Sydney, Australia.
Vi ankom Sydney tidleg på morgonen, måndag 22.februar. Etter mykje om og men i sikkerhetskontrollen (skoa mine måtte desinfiserast, det eksotiske krydderet mitt frå Thailand måtte kastast og Jonas hadde gløymt å skrive ”Haarsaker” på visumet sitt) kom vi oss endelig ut av flyplassen. Første reaksjon: Prissjokk. Etter halvannan månad i Søraust-Asia svei det i lommeboka allereie etter å ha kjøpt billett til flytoget. Det skulle ta nokre dagar før vi vende oss av med å tenke ”What?!?!” kvar gong vi fekk høyre prisen på noko. Vi tok altså flytoget eit stykke og bytta til buss for å komme oss til Coogee Beach, der vi skulle få bu hos Øyvind, Liri, Rikard, Thomas og Gjermund, klassekompisar av meg som er på utveksling på University of New South Wales. Den første av to dagar i Sydney gjekk med til ein varm, men nydelig gåtur frå Coogee til Bondi Beach, nokre timar på stranda, få med seg operahuset og Harbour Bridge og ein aldri så liten fest på kvelden. Dagen etter dro vi først på Aqarium og så på kino. "Avatar" på verdas største IMAX. Lerretet var minst fem gongar så stort som bygdekinoen i Eid, og filmen var fantastisk, ikkje minst fordi den var i 3D. Jonas hadde sett Avatar to gongar før og vart i staden for med Thomas og Gjermund på stand up show.
Tidleg neste dag bar det til ”Wake up Hostel”, kor den fem dagar lange surfeturen vår med Mojosurf skulle starte. Vi vart pakka inn i ein fancy buss med aircon og filmvisning og satt der i 6-7 timar før vi kom til den første surfecampen, Cresent Head. Vi var overraskande mange skandinavar i forhold til andre nasjonalitetar gruppa, blant andre to nordmenn i tillegg til oss, Stina og Magnus (aka. Mangus), som vi hang mykje med resten av surfeturen. Første surfetime fann stad same dag, og stemninga var både spent og litt nervøs då vi vassa utover mot skremmande store bølger i heildekkande våtdrakter og høg solfaktor på hender, føtter og ansikt og svære nybegynnarbrett under arma. Vi hadde på førehand fått eit sikkerheitskurs der vi lærte om wipe outs, nose dives, rips, currents og det som verre er, og alle som ein gjekk på land etter første time med magar som skvulpa av svelgt saltvatn, raude auge, uregjerlig hår og mørbanka musklar.
Neste dag sto vi opp klokka 7 for å vere klar til ny surfetime klokka 8. No var musklane stivna ordentlig sidan dagen før, og det var like før vi måtte hjelpe kvarandre med å kle på oss. Nye wipe outs og nose dives sto for tur, og vi var litt nervøse denne dagen òg. Ein kan trygt seie at surfing er ekstremt slitsamt, og etter to timar i vatnet var vi ganske utkjørte. Litt avslapning og lunch kom godt med før vi kjempa oss ned i tronge og fuktige våtdrakter til neste økt i vatnet klokka to. Etter morgentimen hadde fleire av oss opparbeida oss såre handbakar og fingertuppar som vart smurt med vaselin og surra med duct tape før vi fryktlause (i alle fall i forhold til dagen i forveien) vassa ut i bølgene for siste gong ved Cresent Head. I løpet av denne timen fekk Anne Beate eit fint kutt ved naserota i nærkamp med finnen på brettet til ein medsurfar i ein wipe out, og hadde med dette sin første synlige surfeskade. Tøft. Og jammen fikk eg bruk for førstehjelpsutstyret eg har drassa på heile turen òg. ”Hurra!” Når vi lata att auga den kvelden såg vi skummande bølger som tårna seg opp foran oss til vi sovna.
Tidlig neste dag gjekk turen vidare til Arrawarra, eller SpotX som det blir kalla. Det vart ein ettermiddagstime same dagen, time nummer 4. 8 timar i vatnet, altså. Nye instruktørar, brett og ein annan type bølger. Og regn, forresten, utan at det eigentleg spelte nokon rolle. SpotX-campen var ein del større enn Cresent Head, kor vi berre var éin surfegruppe. Maten var fantastisk, og campen låg rett ved stranda.
Nest siste dagen vart vi vekt klokka 6 for å ete frukost og gjere oss klare for surfing klokka 7. Tidlig! Det var framleis ikkje heilt lyst ute, og regnet pøste ned. Slett ikkje freistande å krype ned i våtdraktane i det heile tatt, eigentleg. Dørstokkmila var ganske lang. Men det er rart kva ein gløymer straks ein står med vatn til livet og kjempar seg utover mot større bølgjer for å få lengst mogleg tur innover igjen:)
Etter to surfetimar og middag tok vi med oss nokre øl ned på stranda for å nyte den siste kvelden vår med gjengen. Vi skulle ikkje surfe før 9:30 (hurra!:p) neste morgen, og trengte derfor ikkje å legge oss like tidlig som dagane i forveien. Det var koselig stemning og litt klimpring på gitar i lyset frå en nesten full måne. En kjempefin kveld, heilt til fire veldig alvorlige gutar frå Mojo Crew kom med rask gange mot oss og fortalte om at det var en tsunami på vei. Vi fekk beskjed om at det hadde vore eit jordskjelv på 8,8 på Richters skala i Chile som sannsynligvis ville føre til ein flodbølge som skulle nå SpotX klokka 8 morgenen etter. Et ganske uverkelegg øyeblikk! Pulsen steig ganske bra, då, ja. Vi kom oss ganske kjapt av stranda og pakka sekkane våre for å vere klare til å dra. Mojo-bussane sto klare for å kjøre oss vekk frå strandlinja dersom det skulle bli nødvendig. Alle ringte heim for å fortelle om tsunamivarselen og at alt var under kontroll på campen. Sjøl om vi visste at crew-et hadde kontroll over situasjonen var det likevel ganske spesiell stemning på campen resten av kvelden. Vi gikk og la oss etter å ha sjekka nyheitene på internett og konstatert at skjelvet såg ganske alvorlig ut.
Då vi vakna igjen på morgonen var vi litt spente på korleis det hadde gått med tsunamien. I og med at vi ikkje hadde blitt vekt i løpet av natta av at vi måtte evakuere visste vi at det ikkje var krise, men likevel. Det einaste som hadde skjedd var at vatnet hadde stige 20 cm. Nesten for godt til å vere sant, i forhold til kor stort skjelvet var og spesielt i forhold til krisestemninga kvelden før. Surfetimane vart likevel avlyste og vi reiste vidare til Byron Bay tidlegare enn planlagt. Eg skulle til Brisbane for å vere med kjæresten min som kom til Australia ei veke på ”besøk” til meg, men eg fekk eitt par timar i Byron Bay før bussen gjekk vidare til Brisbane. Eg fekk sitte på med Mojo-bussen som likevel skulle dit gratis, og var superfornøgd med det, ettersom det er ganske dyrt å reise her i landet. Enda gladare vart eg då eg såg at bussen stoppa rett utanfor hotellet eg og Anders skulle bo på, sånn at eg berre kunne gå rett over vegen og sjekke inn. Eg kom inn på rommet og konstaterte at det var eit kjempefint rom, pakka ut frå sekken, satte på ein klesvask og sovna på sofaen.
Vi ankom Sydney tidleg på morgonen, måndag 22.februar. Etter mykje om og men i sikkerhetskontrollen (skoa mine måtte desinfiserast, det eksotiske krydderet mitt frå Thailand måtte kastast og Jonas hadde gløymt å skrive ”Haarsaker” på visumet sitt) kom vi oss endelig ut av flyplassen. Første reaksjon: Prissjokk. Etter halvannan månad i Søraust-Asia svei det i lommeboka allereie etter å ha kjøpt billett til flytoget. Det skulle ta nokre dagar før vi vende oss av med å tenke ”What?!?!” kvar gong vi fekk høyre prisen på noko. Vi tok altså flytoget eit stykke og bytta til buss for å komme oss til Coogee Beach, der vi skulle få bu hos Øyvind, Liri, Rikard, Thomas og Gjermund, klassekompisar av meg som er på utveksling på University of New South Wales. Den første av to dagar i Sydney gjekk med til ein varm, men nydelig gåtur frå Coogee til Bondi Beach, nokre timar på stranda, få med seg operahuset og Harbour Bridge og ein aldri så liten fest på kvelden. Dagen etter dro vi først på Aqarium og så på kino. "Avatar" på verdas største IMAX. Lerretet var minst fem gongar så stort som bygdekinoen i Eid, og filmen var fantastisk, ikkje minst fordi den var i 3D. Jonas hadde sett Avatar to gongar før og vart i staden for med Thomas og Gjermund på stand up show.
Tidleg neste dag bar det til ”Wake up Hostel”, kor den fem dagar lange surfeturen vår med Mojosurf skulle starte. Vi vart pakka inn i ein fancy buss med aircon og filmvisning og satt der i 6-7 timar før vi kom til den første surfecampen, Cresent Head. Vi var overraskande mange skandinavar i forhold til andre nasjonalitetar gruppa, blant andre to nordmenn i tillegg til oss, Stina og Magnus (aka. Mangus), som vi hang mykje med resten av surfeturen. Første surfetime fann stad same dag, og stemninga var både spent og litt nervøs då vi vassa utover mot skremmande store bølger i heildekkande våtdrakter og høg solfaktor på hender, føtter og ansikt og svære nybegynnarbrett under arma. Vi hadde på førehand fått eit sikkerheitskurs der vi lærte om wipe outs, nose dives, rips, currents og det som verre er, og alle som ein gjekk på land etter første time med magar som skvulpa av svelgt saltvatn, raude auge, uregjerlig hår og mørbanka musklar.
Neste dag sto vi opp klokka 7 for å vere klar til ny surfetime klokka 8. No var musklane stivna ordentlig sidan dagen før, og det var like før vi måtte hjelpe kvarandre med å kle på oss. Nye wipe outs og nose dives sto for tur, og vi var litt nervøse denne dagen òg. Ein kan trygt seie at surfing er ekstremt slitsamt, og etter to timar i vatnet var vi ganske utkjørte. Litt avslapning og lunch kom godt med før vi kjempa oss ned i tronge og fuktige våtdrakter til neste økt i vatnet klokka to. Etter morgentimen hadde fleire av oss opparbeida oss såre handbakar og fingertuppar som vart smurt med vaselin og surra med duct tape før vi fryktlause (i alle fall i forhold til dagen i forveien) vassa ut i bølgene for siste gong ved Cresent Head. I løpet av denne timen fekk Anne Beate eit fint kutt ved naserota i nærkamp med finnen på brettet til ein medsurfar i ein wipe out, og hadde med dette sin første synlige surfeskade. Tøft. Og jammen fikk eg bruk for førstehjelpsutstyret eg har drassa på heile turen òg. ”Hurra!” Når vi lata att auga den kvelden såg vi skummande bølger som tårna seg opp foran oss til vi sovna.
Tidlig neste dag gjekk turen vidare til Arrawarra, eller SpotX som det blir kalla. Det vart ein ettermiddagstime same dagen, time nummer 4. 8 timar i vatnet, altså. Nye instruktørar, brett og ein annan type bølger. Og regn, forresten, utan at det eigentleg spelte nokon rolle. SpotX-campen var ein del større enn Cresent Head, kor vi berre var éin surfegruppe. Maten var fantastisk, og campen låg rett ved stranda.
Nest siste dagen vart vi vekt klokka 6 for å ete frukost og gjere oss klare for surfing klokka 7. Tidlig! Det var framleis ikkje heilt lyst ute, og regnet pøste ned. Slett ikkje freistande å krype ned i våtdraktane i det heile tatt, eigentleg. Dørstokkmila var ganske lang. Men det er rart kva ein gløymer straks ein står med vatn til livet og kjempar seg utover mot større bølgjer for å få lengst mogleg tur innover igjen:)
Etter to surfetimar og middag tok vi med oss nokre øl ned på stranda for å nyte den siste kvelden vår med gjengen. Vi skulle ikkje surfe før 9:30 (hurra!:p) neste morgen, og trengte derfor ikkje å legge oss like tidlig som dagane i forveien. Det var koselig stemning og litt klimpring på gitar i lyset frå en nesten full måne. En kjempefin kveld, heilt til fire veldig alvorlige gutar frå Mojo Crew kom med rask gange mot oss og fortalte om at det var en tsunami på vei. Vi fekk beskjed om at det hadde vore eit jordskjelv på 8,8 på Richters skala i Chile som sannsynligvis ville føre til ein flodbølge som skulle nå SpotX klokka 8 morgenen etter. Et ganske uverkelegg øyeblikk! Pulsen steig ganske bra, då, ja. Vi kom oss ganske kjapt av stranda og pakka sekkane våre for å vere klare til å dra. Mojo-bussane sto klare for å kjøre oss vekk frå strandlinja dersom det skulle bli nødvendig. Alle ringte heim for å fortelle om tsunamivarselen og at alt var under kontroll på campen. Sjøl om vi visste at crew-et hadde kontroll over situasjonen var det likevel ganske spesiell stemning på campen resten av kvelden. Vi gikk og la oss etter å ha sjekka nyheitene på internett og konstatert at skjelvet såg ganske alvorlig ut.
Då vi vakna igjen på morgonen var vi litt spente på korleis det hadde gått med tsunamien. I og med at vi ikkje hadde blitt vekt i løpet av natta av at vi måtte evakuere visste vi at det ikkje var krise, men likevel. Det einaste som hadde skjedd var at vatnet hadde stige 20 cm. Nesten for godt til å vere sant, i forhold til kor stort skjelvet var og spesielt i forhold til krisestemninga kvelden før. Surfetimane vart likevel avlyste og vi reiste vidare til Byron Bay tidlegare enn planlagt. Eg skulle til Brisbane for å vere med kjæresten min som kom til Australia ei veke på ”besøk” til meg, men eg fekk eitt par timar i Byron Bay før bussen gjekk vidare til Brisbane. Eg fekk sitte på med Mojo-bussen som likevel skulle dit gratis, og var superfornøgd med det, ettersom det er ganske dyrt å reise her i landet. Enda gladare vart eg då eg såg at bussen stoppa rett utanfor hotellet eg og Anders skulle bo på, sånn at eg berre kunne gå rett over vegen og sjekke inn. Eg kom inn på rommet og konstaterte at det var eit kjempefint rom, pakka ut frå sekken, satte på ein klesvask og sovna på sofaen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)